Demokrati som problem

Finanskrisen setter ikke bare euroen i fare. Den setter også demokratiet i fare.

Dagens krise i eurosonen, er ikke bare en finanskrise. Den er heller ikke bare en økonomisk eller sosial krise. Den er i første rekke en politisk krise. Med dette menes ikke kun at den er forårsaket av politisk unnfallenhet og lånemani, men også at den er et utslag av manglende politisk handling. Alle roper på effektive tiltak for å handtere krisa. Når slike tiltak ikke kommer, blir det tillitssvikt, sosial uro, opprør. En politisk krise spiller snart over i en legitimitetskrise om ikke noe blir gjort gjennom demokratisk institusjoner. Men hvordan skal en få fattet nødvendige vedtak når institusjonene mangler?

Viktig ny pakt

Den nye finanspakten forsøker å gjøre noe med det. Pakten som potensielt er svært viktig, griper dypt inn i medlemsstatenes suverenitet. Den inneholder to deler: Den ene forplikter medlemsstatene til å overholde stram budsjettdisiplin. Den andre innebærer innføring av et regime for økonomisk politikk innrettet mot å utjevne de store økonomiske ubalansene i Europa. Det siste er egentlig det radikale og nyskapende, men det er det lite snakk om.

Problemet med finanspakten er at den lagt utenfor Lisboatraktaten – EUs “grunnlov”.  Pakten er inngått som en avtale mellom landene i eurosonen. Europaparlamentet er holdt utenfor.  Den gir mer makt til statene og mindre til borgerne. Den bryter med det demokratiske credo i europatanken, nemlig at felles anliggende blir avgjort gjennom felles beslutningsprosedyrer.

Legitimitetskrise

Botemidlet mot legitimitetskriser er demokrati. Det er det motsatte vi har vært vitne til i de seneste år, hvor diplomati og harde forhandlinger har meldt sin tilbakekomst.  Finanspakten er uttrykk for stormaktsdiktat, og ikke for demokratiske beslutninger.

EU hviler på to ulike legitimitetskilder. På ene siden statene som er representert i Rådet. Medlemmene der kan sies å hvile på en indirekte legitimitet utledet fra nasjonale valg. Når EU får mer makt er det på bekostning av statenes makt.

På den andre siden hviler EU på en direkte legitimering gjennom det folkevalgte Europaparlamentet. Dette har over tid fått mer makt og en felles beslutningsprosedyre gjelder. Beslutninger må ha flertall i begge organer.  Når Europaparlamentet får mer makt, får borgerne mer makt.

Maktesløst demokrati

Allerede Max Weber pekte på at kapitalisme og demokrati er som ild og vann. De lar seg vanskelig forene. Likeledes kan ikke en monetær og økonomisk union uten en fiskal union, slik vi ser i EU i dag, være bærekraftig. Det trengs kompetanse til å garantere for statsgjeld, til å ta finanspolitiske beslutninger og til å kunne trykke penger og utstede statsobligasjoner. Alt dette mangler i EU.

Derfor ser mange løsningen i mer politisk integrasjon – mer makt til folkevalgte organ på europeisk nivå. Dette vil være en måte å realisere demokratiet på og gjenvinne politisk makt over økonomien på. Finanskrisen viser daglig hvor maktesløst nasjonalt demokrati er. Mer politisk integrasjon innebærer å gi mer makt til representative EU-institusjoner, spesielt Europaparlamentet. Disse organene har til nå manglet makt til å føre en økonomisk politikk.

EU har heller ikke kompetanse på det sosialpolitiske området. Det har heller ingen egen skattebasis. Når tyske ledere i dag sier at de ikke vil låne mer til det utsatte økonomiene, så er det også fordi det ikke er kommet på plass en skikkelig politisk union i EU, en union som har kompetanse på flere områder og som har prosedyrer på plass for å fatte demokratiske beslutninger. Derfor vil mange i demokratiet navn ha et sterkere EU og et mer forent Europa.

Euroskeptisisme

Men dette prosjektet er ikke bare vanskelig av institusjonelle grunner. Det vekker også betydelig motstand. Nasjonale leder er redd for sin makt og for et stadig mer euroskeptisk elektorat. Et flertall av borgerne vil ikke ha noen europeisk “superstat”. De ser at demokrati kun er mulig på nasjonalt nivå. Det er medlemstatene som i første rekke garanterer for demokrati i dag, og enhver form for suverenitetsavståelse vil svekke dette. I demokratiets navn bekjempes forsøkene på å skape et demokratisk EU.

Paradoksalt nok er EU i demokratiets navn hindret fra å bli tilkjent kompetanse og makt til å gjøre noe med krisa - og til å bli et demokrati selv.