Vi trenger en sterkere kunnskapsstrategi for norsk europapolitikk. De 10 forskningsmiljøene som står bak dette initiativet utfordrer med dette Regjeringen til et “Krafttak for europakunnskap” fram til 2020.

Et hovedpoeng i Europautredningen(1) er behovet for et bedre kunnskapsgrunnlag for europapolitikken. Det er et paradoks at forskningsomfanget på dette området er på samme nivå i dag som i 1995. Regjeringens oppfølging av utredningen (Meld. St. 5 (2012–2013)), samt forslaget til statsbudsjett for 2013 tyder ikke på at regjeringen ønsker å gjøre noe med dette. Konsekvensen er at den eneste nasjonale forskningssatsingen innen europaforskning kun har rom for to forskningsprosjekter i perioden 2013–2017.

EU – et underfinansiert kunnskapsfelt

Europautredningen slår fast at:

• Nordmenn har et lavt kunnskapsnivå om Norges forhold til EU.
• Deler av forskningen om EU har kommet på et høyt faglig nivå, men er av lite omfang og knyttet til et lite antall forskningsmiljøer.
• Kunnskapen i norsk forvaltning er variabel.
• Forholdet til EU er lite dekket i pensum og lærebøker i skolen.
• Den stadig tettere tilknytningen til EU ledsages ikke av en tilsvarende økning i politisk og offentlig interesse og debatt.
• Nyhetsstoff om EØS og Norges forhold til EU opptar liten plass i nyhetsbildet.

Utvalget viser til at: ”Dersom dagens kompetansenivå skal videreføres og helst heves, kreves langsiktige [forsknings-]satsinger som sikrer stabilitet, varighet og faglig kritisk masse.” Og videre: ”Flere departementer har understreket behovet for en fortsatt forsterket innsats for europaforskning. [..] Kunnskapsnivået i den norske forvaltningen og i samfunnet ellers er også variabel. Det er derfor av stor betydning for den løpende politiske håndteringen at kunnskapsgrunnlaget om EU og Norges forhold til EU styrkes (vår utheving).” (s. 271) ”Utvalget vil understreke at manglende kunnskap og debatt i europapolitikken er en demokratisk svakhet og kan bidra til at velgerne ikke vet hvor integrert Norge egentlig er til EU.”

I tillegg styrkes behovet for økt kunnskap ytterligere i en tid med økonomisk krise og politisk usikkerhet i Europa. De grunnleggende konfigurasjonene i det europeiske samarbeidet har (mye grunnet eurokrisen) beveget seg raskere enn på lenge. Endringer (i retning av mer integrasjon) har blitt gjennomført det siste halvannet året som tidligere var ansett å være umulig å få til. Mer av dette kan være i vente fremover, samtidig som andre scenarier, også i retning av disintegrasjon, kan åpne seg. Norges forhold til EU bygger på en stabil utvikling i EU. Denne stabiliteten kan ikke tas for gitt i de nærmeste årene. Å ha en kunnskapsstrategi som tar høyde for å håndtere det uforutsigbare er viktigere i dag enn på lang tid.

I Melding til Stortinget nr. 5 (2012–2013) ”EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU”, som er regjeringens oppfølging av Europautredningen, berøres kunnskapsutfordringen i noen grad. Behovet for kunnskap, både i forvaltning og samfunnsliv omtales, men hvor den langsiktige kunnskapen om dette skal komme fra er vanskelig å få øye på. Vi finner kun ett avsnitt om norsk europaforskning (s. 75), hvor det heter at: ”Regjeringen [vil] fortsette å bidra til et godt europaforskningsmiljø i Norge.” Det er usikkert hva dette innebærer. At Regjeringen foreslår en økning på 1 mill. til europaforskning for 2013, fra 4,7–5,7 mill. kr ser vi som et positivt signal – og kanskje er det et første skritt i en opptrapping.

Situasjonen i dag er bl.a. at den eneste nasjonale satsingen for europaforskning, Forskningsrådets ”Europa i endring”, nå i sin annen fase må redusere innsatsen. Etter UDs nye million er budsjettet likevel på kun 9,6 mill. kr årlig for perioden 2013–2017, ned fra 12 mill. årlig i perioden 2007–2012 (som selvsagt også er en marginal satsing)(2). Det innebærer at Forskningsrådet utlyser kun midler til to prosjekter, som skal dekke både utviklingen i EU og forholdet Norge–EU.

Norges økonomiske bidrag til europeisk samarbeid

Vi mener utfordringene med fravær av en innsats på dette området må ses i lys av Norges økonomiske bidrag til EU-samarbeidet: I 2013 vil Norges bidrag EUs forskningsprogrammer være 1,7 mrd., en økning på 318 mill. kr fra 2012. Samtidig bidrar den norske stat med ca. 1,9 mrd. i 2013 til EØS-finansieringsordningene til videreutvikling av demokrati, sivilt samfunn, rettsstat og kultur i EUs nye medlemsland. At det ikke samtidig satses betydelig mer enn 5–6 mill. kr årlig på forskning og langsiktig kunnskapsoppbygging på Norges forhold til Europa og EUs utvikling er uforståelig.

Departementenes sektoransvar for europaforskning

I en moderne demokratisk velferdsstat står aktiv kunnskapsutvikling og forskning sentralt. Dette gjelder på de fleste politikkområder som arbeidsmarked, velferd og aldring, rus, skole- og utdanning, landbruk, transport, likestilling, klima og miljø, energi og bistand. Europapolitikken er i denne sammenhengen et unntak. Sektormidler – forskningsmidler fra relevante departementer – til europapolitikk er forsvinnende små. Forskjellen i forhold til bistand og utviklingshjelp som er UDs sektoransvar, er spesielt slående: Mens UD har nærmere 1 milliard til kunnskapsproduksjon knyttet til bistandsspørsmål, hvorav nærmere 600 mill. kr til FoU(3) foreslår samme departement å avsette 5,7 mill. kr til forskning om EU og Europa i 2013(4) (mao. 0,5 % av budsjettet for FoU og utdanning innen bistand).

Et annet illustrerende eksempel fra samme departement er programmet NORDRUSS, som for perioden 2012–2016 styrkes fra 45 mill. til 150 mill. kr til forskning for ”å heve kunnskapsnivået om russiske forhold. Programmet skal stimulere til forskning på hovedstrømmene i russisk samfunnsliv og politikk.” [.. ] ”Pengene skal brukes til humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning om Russland og i samarbeid mellom norske og russiske institusjoner.”(5)  Eller som statssekretær Torgeir Larsen formulerte det: ”Kunnskap er navet i Russland-politikken.”(6)

For at kunnskap skal bli navet også i europapolitikken mener vi at Regjeringen må satse langt sterkere på forskning om EU og om Norges forhold til EU. Europautredningen, og nå den nye stortingsmeldingen, burde resultere i en kraftig opprustning av innsatsen. Her har UD et særlig sektoransvar, men forvaltning av europapolitikk gjøres i høyeste grad i alle departementer. Her er det med andre ord behov for at Regjeringen tar et overordnet kunnskapsgrep.

De 10 forskningsmiljøene som står bak dette initiativet utfordrer med dette Regjeringen til et “Krafttak for europakunnskap” fram til 2020 langs følgende dimensjoner:

Forskningsinnsats må økes, ikke reduseres

Vi ser økningen på 1 mill. kr på UDs budsjett som et positivt signal og håper Regjeringen følger opp Europautredningen og Stortingsmeldingen gjennom en opptrapping av innsatsen for økt europakunnskap:

Egen post på statsbudsjettet
Europautredningen foreslår en fast post på statsbudsjettet til ”Europapolitisk forskning (om EU og Norges forhold til EU)”. Vi mener at ambisjonen for en adekvat oppfølging av utfordringene som Europautredningen trekker fram bør være å løfte opp dette forskningsområdet i løpet av en 2–4-årsperiode opp på tilsvarende nivå som den forsterkede Russlandssatsingen – som ligger på om lag 30 mill. kr årlig.

Midler på denne posten bør gå til å styrke grunnforskningsprogrammet “Europa i endring” og at dette programmet gjøres mer permanent, samt at det bør kunne utlyses midler på mer konkrete temaområder.

Konsortium for europaforskning
I tilknytning til – eller som et alternativ til – en fast post i statsbudsjettet, vil vi foreslå at det etableres et “Konsortium for europaforskning”. Her kan en tenke seg at øvrige fagdepartement og relevante etater (som alle er berørte i europapolitikken) bidrar med mellom 500 000 og 
1 mill. kroner hver per år i en periode, i for eksempel 6 år. Gjennom et slikt spleiselag vil alle bidra til å styrke forskningen, og alle partnerne vil på sikt kunne få omfattende forskning til “sine” områder.

Spesialutvalg for langsiktig kompetansebygging
Et slik konsortium kan for eksempel knyttes til et spesialutvalg for ”langsiktig kompetansebygging” som kan rapportere direkte til Koordineringsutvalget. Her vil man kunne diskutere tematiske satsinger for konsortiet. I tillegg til departementer og relevante etater bør Forskningsrådet og Europaforum for forskere inkluderes i spesialutvalget.

På denne måten vil det etableres et godt finansielt grunnlag, relevante tema vil bli ivaretatt, og det blir skapt en arena for utveksling av erfaring og synspunkter og tilpasset kontakt mellom forvaltning og forskning. Det er naturlig også å se om et slikt konsortium kan spille en rolle i ulike kompetansehevende tiltak og samlinger innenfor forvaltningen.

Regionale spørsmål
På samme måte vil det dessuten enkelt kunne etableres en modell for å sikre forskning om regionale spørsmål og EU/EØS, for eksempel ved at kommuner og fylkeskommuner bidrar med et beskjedent bidrag. (Dersom hver kommune bidrar med 5000 kroner, ville det utgjøre mer enn 2 millioner kroner). Dette fondet ville da kunne øremerkes til tema som faller innenfor Europapolitisk forum for sentrale, regionale og lokale myndigheter samt Sametinget.

Flere doktorgrader
Det er et stort behov for flere doktorgrader knyttet til europeiske temaer. Dette skal sikre god forskerrekruttering til en økt innsats på dette området. Men like viktig er det at det er behov for at flere med doktorgrad innen europatemaer rekrutteres til forvaltningen. En økt ressurstilgang til europaforskning må innebære en opptrappingsplan for flere ph.d.-stipend på dette området.

Et fellesinitiativ fra norske europaforskningsmiljøer:

• ARENA Senter for europaforskning, Universitetet i Oslo, v/professor Erik Oddvar Eriksen
• Senter for europarett, Universitetet i Oslo, v/professor Fredrik Sejersted
• Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen, v/førsteamanuensis Jan Oskar Engene
• Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, v/professor Per Lægreid
• Institutt for statsvitenskap og ledelsesfag, Universitetet in Agder, v/professor Jarle Trondal
• Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, v/professor Hans Otto Frøland
• Høgskolen i Lillehammer, v/ professor Ole Gunnar Austvik
• Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, v/direktør Ulf Sverdrup
• Forskningsstiftelsen FAFO, v/seniorforsker Jon Erik Dølvik
• Fritjof Nansens Institutt, v/professor Jon Birger Skjærseth
• CICERO Senter for klimaforskning, v/forsker Elin Lerum Boasson

Noter

1 NOU 2:2012 ”Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU”, s. 270–271

2 Forskningsrådet har etablert et ti-års forskningsprogram for forskning om Europa, Europa i Endring. Årlig budsjett i perioden 2008-2012 var 12 mill. Her bidro UD med 2 mill. årlig, og Justisdepartementet med 1 mill. Forskningsrådet bidro mao. med hele 9 mill. årlig fra sine KD-midler. I neste fase er Rådet avhengig av et sterkere bidrag fra sektordepartementene for å opprettholde. I mangel av slike bidrag vil programmet reduseres med 2-3 mill. årlig og kun ha rom for to prosjekter.

3 Programområde 03, Kap 165, , post 01, 70, 71: 872 mill. kr – en økning på 137 mill. kr fra 2011. Se også om Jonas Gahr Støres besøk på CMI i 2010: http://www.uib.no/form/nyheter/2010/01/storforbruker-av-forskning

4 Programområde 02, Kap 100, Post 71, ”Utenrikspolitisk forskning og utvikling (FoU)”: Har vært på 4,7 mill. kr i flere år. For 2013-budsjettet er posten økt med 1 mill. kr til 5,7, ”en økning på over 20%” (!), som det står i pressemeldingen. Dette i kontrast til annen pressemelding samme dag om 290 mill. kr i økning til økt kunnskap om Nordområdene, men som ”bare” er en økning på ca. 18%.

5 Ny satsing i russlandsforskningen.

6 Dagsnytt 18, 6.3.12.