Et tragisk kompromiss

For mange fortoner debatten om vikarbyrådirektivet seg merkelig. De forstår ikke motstanden. Direktivet gjelder jo å etablere bedre betingelser for vikarer og lik lønn for likt arbeid. I resten av Europa stiller fagbevegelsen seg helhjertet bak direktivet. Ja, selv i Sverige er det vanskelig å finne kritiske stemmer.

Mange vil mene at her står det mer om symboler enn om realiteter. Vi så det samme da Arbeiderpartiet landsmøte ble tatt på senga i forbindelse med post-direktivet og ble tvunget til å aktivisere EØS-avtalens reservasjonsrett - på en fillesak.

Et mektig prinsipp

Forklaringen på denne merkelige situasjonen ligger i en allmenn demokratisk erfaring. Når en ikke har fått være med på å bestemme de regler som skal gjelde, så øker tilbøyeligheten til å opponere mot dem. Selv rasjonelle forslag kan bli nedstemt, om en ikke har blitt tatt med på råd. De stemmes ned av prinsipp. Demokrati gir et løfte om politisk likhet som innebærer likeverdighet og reelle muligheter for medbestemmelse. Gjennom offentlige valg og debatt skal alle borgere kunne være med på å bestemme de lover de er styrt av. Moderne valg- og valgbarhetsregler, prosedyrer og konstitusjoner uttrykker borgernes likeverdige deltakelse i folkesuvereniteten. Dette er et mektig prinsipp som moderne stater har sin legitimitet knyttet til overholdelsen av.

Det er dette prinsippet som Norges nåværende tilknytningsform med EU synder mot. Gjennom denne blir ikke nordmenn og norske politikere behandlet som likeverdige. De er redusert til annenrangs borgere som pent må stå med lua i hånda og vente til de andre har forhandlet og besluttet hva som skal gjelde.

Fremmed-styring

Motstanden mot direktiver skyldes også motstand mot EØS-avtalen og den fremmed-styring denne avtalen vitner om. Mange har fått nok av omseggripende reguleringer som de ikke har bedt om, enn si hørt om begrunnelsen for. Det er som under eneveldet da Norge ble styrt fra København. I dag er det Brussel. Hvorfor norsk arbeidsliv skal styres av EU, når Norge ikke er medlem av EU, synes å være stadig vanskeligere å selge. Det har da også gått en vekkelse over landet den siste tid. Nei til EU har innsett at EØS er problematisk og har sammen med nei-partiene økt kritikken. Resultatet er mer motstand mot EU-reguleringer og lavere oppslutningen om EØS-avtalen. Stadig flere har innsett det som forskere har påpekt lenge, nemlig at Norge for alle praktiske formål er EU-medlem.

Men EU er ingen vanlig mellomstatlig organisasjon, styrt av medlemmene. Det er en overnasjonal organisasjon med statslignende trekk. Derfor er heller ikke EØS-avtalen en vanlig internasjonal avtale mellom likeverdige parter. Det er en avtale som underordner Norge under EU. Brorparten av EU-lovgivningen gjelder i Norge. EU retten virker på samme måten i Norge som i EUs medlemsstater.

EØS og de andre avtaler som knytter Norge til EU har blitt ansett for et nødvendig kompromiss. EØS-avtalen ble av EU-motstanderne oppfattet å være et mindre onde; en avtale som ville sikre Norge tilgang til EUs indre marked og samtidig minimere vår suverenitetsavståelse. Mange EU-tilhengere fikk det de var ute etter – en mer liberalisert og deregulert økonomi og adgang til verdens største marked. Mange var EU-tilhengere av økonomiske grunner og har fått det de var ute etter.

Legger lokk på debatten

Kompromisset er tragisk fordi det øker utenfra-styringen, minsker muligheten for deltakelse i de beslutninger som berører en og det ekskluderer nordmenn fra de politiske læringsprosesser som ellers skjer i Europa. Det kolporterer et dårlig inntrykk av EU, som en teknokratisk mastodont uten folkelig kontakt. Kompromisset fastfryser mentaliteter her til lands ved at det legger lokk på debatten om Norges framtidige forhold til Unionen. Det er et tankekors at Europautredningen (NOU 2012:2) som med all tydelighet dokumenter Norges ‘innenforskap’, møtes rungende stillhet fra det politiske miljøet. Hvor er de som skulle forvalte arven etter EU avstemningen i 1994? Har de solgt den for politiske taburetter?

Hvor er de som vil ha Norge inn i EU? Er de fornøyd med det de allerede har fått? Nordmenn slår seg lett på brystet og vil være demokratiets fremste forpost, mens EU-tilpasningen fører til at Regjeringen og forvaltningen øker sin makt på bekostning av Stortinget. Folkestyret er beskåret, og hva med suverentiteten? Mens engelskmennene ser Norges stilling under EØS som det ytterste skrekkscenario for Storbritannia - medlemskap uten medvirkning! - så tas dette som en platt selvfølge her til lands.

Et uheldig innntrykk

Avtalen er tragisk også fordi den eksporterer et dårlig inntrykk av Norge, som en gratispassasjer på det europeiske integrasjonsprosjektet: ’Nordmenn trenger ikke å være med av økonomiske grunner, og da er de seg selv nok’. Norges merkelig stilling av å være med, men samtidig ikke med, inngir ikke et udelt forekommende inntrykk av nordmenn.

Det er misnøyen med tingenes tilstand i dag, med fremmedgjøring i forhold til de store politiske prosesser, som gjør at det i økende grad blir mobilisert mot direktiver som det ser ut til å være liten saklig grunn til å motsette seg. Når utestegningen og fremmedstyringen tiltar, øker skepsisen og motstanden. Det er enkel psykologi.