Når Nobelkomiteen gir fredsprisen til EU for den ’stabiliserende rolle EU har spilt, (som) har bidratt til å omforme størstedelen av Europa fra et krigens til et fredens kontinent’ er det fordi EU er en rettsorden som pasifiserte Europas stater gjennom gjensidig oppgivelse av suverenitet.

Den europeiske integrasjonsprosessen sees ofte som realiseringen av Kants begrep om den evige fred fordi den endrer rettstilstanden mellom statene i Europa. Den internasjonale orden slik vi kjenner den fra freden i Westfalen i 1648 er basert på statenes territoriale suverenitet og deres uinnskrenkete myndighet i indre anliggender. Den er fundert på respekten for den enkelte stats grenser og selvråderett. Den enkelte stat har eksklusiv autoritet i indre anliggender, og ordner sine relasjoner med andre stater gjennom diplomati og forhandlinger – eller krig. Det er ingen legal autoritet over nasjonalstaten som kan binde den eller som kan pålegge dens borgere plikter.

Disse prinsippene som gav grunnlag for framveksten av nasjonalstater, skaper en internasjonal orden som er og blir ustabil. Den resulterte i to verdenskriger i forrige århundre. Selv med FN og hele rettighetsutvidelsen etter andre verdens krig, hvor etterhvert også Den internasjonale straffedomstolen er kommet på plass, er det statene som har ‘all makt’ i verden. Det har vi sett i etterkrigstidens avskrekkingspolitikk og militæropprustning mellom blokkene. Den kalde krigen utspilte seg innenfor den westfalske orden. I forhold mellom stater er det som allerede Thukydid påpekte, en verden hvor den sterke gjør hva den vil, mens den svake må utholde det den må.

Gjensidig kontroll

Den europeiske integrasjonsprosessen var et forsøk på å gjøre noe med dette. Det startet med Kull- og stålunionen hvor ideen var at siden kull og stål var sentrale råvarer i krigsindustrien, så burde de bli gjensidig kontrollert. Eller som det heter i Schuman-deklarasjonen av 1950 at ‘ved å slå sammen de grunnleggende produksjonselementene og ved å institusjonalisere en ny Overhøyhet, hvis beslutninger vil binde Frankrike, Tyskland og andre medlemsstater, ser vi det første konkrete grunnlaget for en europeisk føderasjon som er uomgjengelig for bevaring av fred’. Dette ble kimen til et overnasjonalt rettssystem som pasifiserte krigstilstanden mellom statene. Midlet var et pragmatisk samarbeid om produksjon, handel og toll, målet var fred.

Ny rettsorden

Medlemstatene aksepterte begrensninger i egen suverenitet, ikke bare for å kunne samarbeide med andre land, men for å kunne etablere «et legalt system for fred og rettferdig mellom nasjoner» som det heter i for eksempel den italienske grunnlov, artikkel 11. Statene avga suverenitet for et høyere gode og la med dette grunnlaget for en rettsorden som etter hvert har fått konstitusjonell karakter. Den knesatte nye prinsipper for internasjonalt samkvem og etablerte sitt eget legitimitetsgrunnlag gjennom stadig nye traktatsinngåelser. Medlemsstatene ble lukket inne i et overnasjonalt samarbeid som skulle hindre krig, nye totalitære tragedier, nye brudd på menneskerettighetene. Demokratiet ble gjort uopphevbart og krig ble kriminalisert.

Det europeiske eksperiment ble utviklet og sikret gjennom Domstolen og dens stadige domsavsigelser. I avgjørende dommer på 1960-tallet ble det slått fast at Fellesskapsretten har forrang frem for nasjonal rett og direkte effekt i medlemsstatene. Domstolen slo fast at statene ved å etablere et fellesskap har innskrenket sine suverene rettigheter og har skapt en rettsorden av ubegrenset varighet. Resultatet ble etter hvert Den europeiske union. En orden som har omskapt nasjonalstatene til å bli medlemsstater i et overnasjonalt eksperiment.

EU er i stor grad rettsdrevet (integration through law), og rettsordener er fredsordener. Over en lang historisk periode har nå Europa vist at det er mulig å underkaste internasjonale relasjoner retten. Makten må vike for retten.