Finanskrisen setter ikke bare euroen i fare. Den setter også demokratiet i fare, fordi beslutninger blir fattet av instanser uten et folkelig mandat. For å løse finanskrisen trengs et sterkere EU.

Den europeiske finanskrisen viser i hvilken grad landene i Europa er blitt sammenbundet i et skjebnefellesskap. Den viser hvor langt den europeiske integrasjonsprosessen er kommet, hvor stor den gjensidige avhengigheten mellom landene er og hvor mye den europeiske orden betyr for den enkeltes ve og vel. Dette gjelder ikke bare på det økonomiske området. Landene er sterkt integrert rettslig og administrativt. En eventuell exit av Hellas fra eurosonen vil være et rettslig mareritt.

Politisk Europa

Euroen har gjort store låneopptak mulig. Det har økt gjeldsbyrden til stater som vist seg å ha dårlig betalingsevne. Samtidig er ikke europeiske institusjoner som garanterer at gjelden blir betalt, på plass. En monetær og økonomisk union uten en fiskal union, slik vi ser i EU i dag, er ikke bærekraftig. For å løse finanskrisen trengs et sterkere EU – et EU som kan ta grep som roer finansmarkedene. Det trengs kompetanse til å garantere for statsgjeld, til å ta finanspolitiske beslutninger, til å kunne trykke penger og utstede statsobligasjoner.

Den tyske forbundskansler Angela Merkel sier at det ikke kan bli noen fiskal union med mindre der er en politisk union. Det er tanken om et forent og politisk integrert Europa som ligger til grunn for integrasjonsprosjektet. Dette prosjektet går ikke bare på å etablere et indre marked og en felles valuta. Det går også på å bygge demokratiske institusjoner og prosedyrer, en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk, gradvis harmonisering av skatter og økonomisk politikk, samt et system av sosiale rettigheter.

Når tyske ledere i dag sier at de ikke vil betale mer til de utsatte økonomiene, så er det også fordi en politisk union mangler på europeisk nivå.

Mer koordinering

Siden den gjensidige avhengigheten mellom landene i Europa er stor og mange konsekvensrike beslutninger blir belastet uskyldig tredje part uten kompensasjon, trengs det mer koordinering – mer felles regler – og mer politisk integrasjon.

Demokratiets credo om at den som berøres skal høres, trues av den økonomiske globalisering. Varer og kapital får friere løp over landegrenser og regioner. Beslutninger som berører borgerne, flyttes ut og fattes i anonyme styrerom langt unna nasjonalstatlig kontroll. Arbeidsplasser og bedrifter blir skaltet og valtet med av aktører unndratt demokratisk kontroll.

Det hører med at de tradisjonelle nasjonalstatlige styringsinstrument har forduftet. Siden 80-årene har et internasjonalt frihandelsregime rådd grunnen. Statens verktøykasse i økonomisk politikk har minket. Deres evne til effektiv handling er svekket. Demokrati uten handlingskapasitet er ikke mye verdt. Derfor vil mange i demokratiets navn ha et mer integrert Europa og et sterkere EU.

Udemokratisk

Internasjonale kapitalmarkeder skaper ubalanser som ikke kan temmes av keynesianisme i ett land. Spørsmålet er om noen av betingelsene for økt politisk makt kan gjenvinnes på europeisk nivå.

Kunne et Europas forente stater være en tanke? Dette ville bety at demokratiet ble løftet opp til det europeiske nivå.

Dette ville være en måte å gjenvinne politisk makt over økonomien på gjennom å avgi noe nasjonalstatlig suverenitet. Det ville innebære å gi mer makt til EUs utøvende organer som Rådet og Kommisjonen, men også til det direkte valgte EUparlamentet. I dag har ikke EU makt til å føre en omforent økonomisk politikk. EU har heller ikke makt på det sosialpolitiske området og har ingen egen skatte-basis.

Men dette prosjektet er ikke bare vanskelig fordi statenes politiske system er ulike. En euro-føderasjon vekker også betydelig politisk motstand. Nasjonale ledere er redde for sin makt og for et stadig mer euroskeptisk elektorat. Nasjonalisme og fremmedfrykt øker. Et flertall av borgerne vil ikke ha noen europeisk «superstat». De mener at demokrati kun er mulig på nasjonalt nivå. Det er medlemsstatene som i første rekke garanterer for demokrati i dag, og enhver form for suverenitetsavståelse vil svekke dette.

I demokratiets navn bekjempes altså forsøkene på å skape et demokratisk EU.

Denne merkverdighet har vært synlig særlig siden Maastrichttraktaten (1992). I dag er spørsmålet om vi ser slutten på sammenhengen mellom integrasjon og demokrati. Den nye finanspakten er lagt utenfor EU loven og er på mange måter konstitusjonelt problematisk. Med mer makt til Kommisjonen og EUdomstolen til å overvåke medlemsstatenes budsjetter, med pålegget om å grunnlovsfeste en balansert budsjettregel, med rett til å sanksjonere regelbrudd, har en kommet et langt stykke i å overføre økonomisk makt til EU. Det er imidlertid kommet i stand gjennom stormaktsdiktat heller enn gjennom en demokratisk beslutningsprosess i EUs organer. Problemet med å fatte «nødvendige tiltak» vil vedvare til en får på plass legitime institusjoner.

En variant av denne kronikken ble også publisert i VG 31. juli 2012.