Grunnlov og demokrati

I 2014 markerer Norge 200-årsjubileet for den norske Grunnloven, en av verdens eldste grunnlover. Den feires stort, som en hyllest til folkestyre og demokrati. Men den norske grunnloven av 1814 var ikke demokratisk.

Den etablerte ikke demokratiske prosedyrer gjennom hvilke frie og likeverdige borgere fikk kompetanse til å sette og endre de grunnleggende regler for sitt kooperative samkvem. Med grunnlovsfestningen av parlamentarismen, med innføring av allmenn stemmerett og med inkorporeringen av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner kan vi si at den norske grunnloven etter hvert ble brakt nærmere sin idé, ideen om en demokratisk grunnlov. Men hvorfor er grunnlov knyttet til demokratiet?

Frie og likeverdige borgere

Med konstitusjon menes i dag en lov som regulerer etableringen og utøvingen av politisk makt, og som er skapt gjennom en politisk beslutning. Denne forståelsen av konstitusjon er av ny dato, det vil si den kom med de amerikanske og franske revolusjonene. De sentrale normene og prinsippene i 1814-grunnloven hadde sin basis i en moderne demokratisk konstitusjonalisme, som trakk særlige veksler på den amerikanske og den franske revolusjon.

Før den tid eksisterte konstitusjoner som en faktisk beskrivelse av et lands særtrekk slik de var formet av territorium, historisk utvikling og etablerte maktrelasjoner. Den pre-moderne konstitusjonen betegnet gjeldende rettsgrunnlag og de politiske institusjonenes virksomhet. Den var mer å oppfatte som et empirisk faktum og sedvane. Med de nevnte revolusjonene ble konstitusjonen gjort normativ og knyttet til individets rett. Den betegner nå en horisontal sammenslutning av frie og likeverdige borgere. Alle er like for loven!

Individet i fokus

Det var i den franske menneskerettighetserklæringen (1789) at medlemmene av en europeisk stat for første gang ble sett som politisk og sosialt likeverdige. Eller som det er formulert i §6 av den samme deklarasjon: “Law is the expression of the general will; all citizens have the right to concur personally, or through their representatives, in its formation; it must be the same for all, whether it protects or punishes.”

Dette nye begrepet om konstitusjon stammer fra anstrengelser med å begrense makten og binde den til borgernes frihet, så vel som fra den demokratiske idé om at statsborgerne, deres likhet og frihet, er maktens grunnlag. Det politiske herredømme ble løst fra tradisjon og religion, og den moderne stat fant sin begrunnelse i beskyttelsen av individet, dets verdighet, frihet og velferd. Konstitusjon ble ikke lenger forstått kun som et sett av normer, men heller som de vilkår under hvilke normene ble til. Nasjonale grunnlover ble med dette knyttet til demokratiet og til betingelsene for legitimt skapt rett.

Rett og politikk

Derfor er det en intern forbindelse mellom rett og politikk. Det er den lovgivende prosess som gir det rettslige systemet dets normative premisser, men politikken er på sin side styrt av retten. Den må følge de prosedyrene og lovene som domstolene håndhever. Ingen rett uten politikk. Ingen politikk uten rett. Retten er demokratiets lingua franca og demokratiet er i stigende grad holdt for å være det eneste gyldige prinsipp for legitimering av politisk makt (Lipset 1960, Sen 2012).

Ifølge denne bestemmelsen er loven ikke legitim med mindre den også respekter mindretall og individuelle rettigheter, beskytter minoritet og opposisjon. Flertallsmakten er begrenset og retten er bundet av høyerestående prinsipper, om frihet, verdighet, toleranse, rettsstatlighet osv. Konstitusjoner skal således ivareta tre konflikterende hensyn:

  •     å definere den politiske enhet
  •     å bestemme hvem som bestemmer
  •     å balansere frykten for flertallstyranni mot frykten for fåmannsvelde

Men om man da forstår konstitusjon som en horisontal sammenslutning av like og frie borgere som ordner sitt offentlige samkvem gjennom rett og politikk, så kan vi ikke forstå demokratiet som et suverent folks selvstyre. Heller må vi forstå det som et proseduralt prinsipp som skal sikre alles like muligheter til å delta i det offentlige samkvem.