Hva betyr grunnlov i dag?

Vi trenger en ny debatt om vår snart 200 år gamle grunnlov.

Et moderne begrep

Grunnlov betegner en lov som regulerer etableringen og utøvingen av politisk makt, og som er skapt gjennom en politisk beslutning. Denne forståelsen av grunnlov eller konstitusjon er av ny dato, det vil si den kom med de amerikanske og franske revolusjonene. Før den tid eksisterte konstitusjoner som en faktisk beskrivelse av et lands særtrekk slik de var formet av territorium, historiske utvikling og etablerte maktrelasjoner. Den pre-moderne konstitusjonen betegnet gjeldende rettsgrunnlag og de politiske institusjonenes virksomhet. Den var mer å oppfatte som et empirisk faktum og sedvane. Med de nevnte revolusjonene ble konstitusjonen gjort normativ og knyttet til individets rett.

Dette nye begrepet om konstitusjon stammer fra anstrengelser med å begrense makten og binde den til borgernes frihet, så vel som fra den demokratiske ide om at folket er maktens grunnlag. Det politiske herredømme ble løst fra tradisjon og religion og den moderne stat fant sin begrunnelse i beskyttelsen av individet, dets frihet og velferd. Konstitusjon ble ikke lenger forstått kun som et sett av normer, men heller som de vilkår under hvilke normene ble til. Nasjonale grunnlover ble med dette knyttet til demokratiet og til betingelsene for demokratisk skapt rett.
Derfor er det en intern forbindelse mellom rett og politikk. Det er den lovgivende prosess som gir det rettslige systemet dets normative premisser, men politikken er på sin side styrt av retten. Den må følge de prosedyrene og lovene som juristene håndhever. Ingen lov uten politikk og ingen politikk uten rett. Retten er demokratiets lingua franca og demokratiet er det eneste gyldige prinsipp for legitimering av politisk makt i moderne samfunn.

 

Grunn norsk debatt

Det skulle en ikke tro om en fulgte den norske debatten om grunnlovsrevisjon. Her florerer det med argumenter som er pre-moderne. De viser til grunnloven som sedvane og empirisk faktum og hensynene til stabilitet, formålstjenlighet og tradisjon veier tungt. Mange motstandere av revisjon ser grunnloven mer som et symbol og ikke som et prinsipp for regulering av politisk maktbruk. Den bør bevares som et klenodium. Andre ser ikke utsikter til enighet. Derfor bør en ikke forsøke å endre den. Men også blant tilhengerne av grunnlovsrevisjon dominerer den pre-moderne forståelse. Det gjelder å oppgradere grunnloven, som er antikvert og uforståelig, slik at den kommer i overensstemmelse med realitetene. Men grunnlovens legitimitet henger sammen med hvordan den er blitt til.

Få tar opp at grunnloven selv avspeiler en pre-moderne oppfatning av politisk legitimitet og at det er prinsipielle grunner til en grunnlovsrevisjon. Den norske Grunnloven sier at ”den udøvende Magt er hos Kongen” og at denne peker ut regjeringen. Monarkiet kolliderer med den demokratiske ide om at all makt utgår fra folket. Autoritet skal velges, ikke arves. Dessuten strider statskirkeordningen mot grunntanken i en demokratisk rettsstat. Den strider med den liberale ide om at staten skal være nøytral i alle livssynspørsmål. Går det an å snakke om religionsfrihet i et land med statskirke og med kristen formålsparagraf i grunnskolen?

Problemet med den norske Grunnloven er således at den er lite demokratisk. Den legitimerer bokstavelig talt heller eneveldet enn demokratiet. Dette til tross for at dens forsvarere på beroper seg inspirasjonen fra den franske revolusjon. Poenget med denne var å etablere skiller mellom privat og offentlig, mellom stat og sivilt samfunn, mellom stat og kirke og at det er folket og ikke monarken eller kirken som er suverenen.

 

Grunnlov for en ny tid

Også nye samfunnsmessige forhold gjør grunnlovsrevisjon nødvendig. I en stadig mer flerkulturell kontekst trengs tydeliggjøring av det verdi- og rettsgrunnlag borgere forent under en felles lov tross alt kan bekjenne seg til. I Norge er det en lei tendens til å tro at immigranter må bli norske for å kvalifisere for statsborgerskap. Den moderne forfatning lærer oss at en må skille mellom integrasjon og assimilasjon. En stat som går lenger enn å forlange lojalitet i forhold til forfatning og politiske spilleregler, er på ville veier. En kan kreve at innvandrere lærer seg norsk, fordi de må kjenne loven, ikke fordi de skal bli norske. Men man kan jo heller ikke kreve at de skal gjøre dette så lenge loven ikke foreligger på et forståelig norsk språk.

En forbyr ikke omskjæring eller tvangsgifte fordi det strider mot norsk kultur, men fordi det strir mot prinsipper om individets verdighet og ukrenkelighet. Disse prinsippene utgjør selve konstitusjonsgrunnlaget for moderne stater. Krenking av individers fysiske integritet – av deres frihet - er forbudt uansett om slike praksiser er kulturelt legitimert. Denne type praksiser er ikke forenlig med en moderne rettsorden basert på prinsippet om individets rett.

Det er videre klart at Norge på slike områder heller ikke kan gjøre som det vil. Norge er oppbundet i traktater og internasjonale overenskomster som regulerer individenes rettigheter. Norge kan ikke gjøre som det vil når det for eksempel gjelder hvordan barn, minoriteter og asylanter skal behandles. I stigende grad kan en heller ikke gjøre som en vil på det økonomiske område uten å melde seg ut av det gode selskap, som en ser i forholdet til WTO.

I tillegg kommer at Norges rolle i og med EØS-avtalen har endret seg slik at dets suverenitet er satt på spill. Denne avtalen skal sikre at norske bedrifter får tilnærmelsesvis samme konkurransevilkår på det europeiske markedet som konkurrenter i EUs medlemsland. Samtidig er ikke EØS-avtalen en ordinær handelsavtale, fordi hensikten er å integrere landene i EUs indre marked. Norge måtte overta store deler av EUs materielle regelverk på handel- og konkurranseområdet da avtalen trådte i kraft, og samtidig forplikte seg til å innlemme fremtidige rettsakter fra EU med relevans for EØS-avtalen i sitt nasjonale lovverk. I stigende grad blir Norges lover til i Brüssel. Denne situasjonen kaller på en politisk-rettslig klargjøring av det konstitusjonelle grunnlaget for nasjonalstaten Norge.

 

En demokratisk grunnlovsdebatt

Nå kan det selvsagt også være taktiske argumenter mot grunnlovsrevisjon basert på forestillingen om at en grunnlov begrenser folkestyret. Derfor er det bedre å ha en ”sovende” grunnlov som en kan ta hensyn til etter politisk forgodtbefinnende. Grunnloven opphever imidlertid ikke politikken, men kanaliserer den, binder den til visse prinsipper og holder den innenfor visse grenser. Den foreskriver prosedyrer og fremgangsmåter, ikke utfall. Uten slike prosedyrer og prinsipper på plass, og uten en offentlig debatt om dem, kan en ikke si at den forhåpning om demokratisk selvstyring som de moderne revolusjoner bar bud om, er innfridd. Borgerne skal kunne være i stand til å styre seg selv via politikk og rett.

Det er borgernes forente vilje som er grunnlaget for all politisk makt. Dette skjer ved at de involveres i debatten om hvilke rettigheter de skal tilkjenne hverandre. En grunnlovsdebatt om de grunnleggende rettigheter vil også kunne ha katalyserende virkning på politiske lojalitet og identitet og få demokratiske ideer til å slå rot i borgernes bevissthet. Den vil kunne være en spore til å utvikle et høyere refleksjonsnivå og en mer argumenterende politisk kultur, som et bolverk mot fremmedgjøring og politisk apati.