Det er en innsikt fra Joseph Schumpeter at utvikling drives gjennom bølger av kreative ødeleggelser – av kriser. Men det er ikke noen naturnødvendighet. Det viser dagens situasjon i Europa. Krisene står i kø, men lite blir gjort.

En serie av kriser rammer Den europeiske union (EU) og flere av dens institusjoner knaker i sammenføyningene. Det gjelder ikke bare Schengen-avtalen om grensekontroll og Dublin-avtalen om registrering av asylanter, men også reguleringen av eurosonen. Mantraet har vært at kriser skaper mer integrasjon. EU vil komme styrket ut av krisene ved at nye mekanismer for problem- og konfliktløsning blir etablert. Selv om dette har vært tilfelle fram til nå, er det ikke sikkert det vil være det framover. Til det er krisene for mange og svakhetene i EU-konstruksjonen for tydelige.

Hvorfor trenger vi EU?

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor EU trengs, reflekterer det offentlige ordskiftet i Europa at en i dag er kommet noe lengre enn da Tony Blairs regjering anførte «billigere Sydenferier», som grunn for tilslutning til EUs grunnlovstraktat. Under tittelen «Bravo Brussel» gav det tyske Handelsblatt ti gode grunner for å like EU: Fri bevegelse som har skapt et fritt arbeidsmarked, konkurranselovgivning som kan tøyle endog Google og Gazprom, lavere satser på internasjonal mobiltelefoni, Erasmus-programmet for studentmobilitet, EUs rolle i internasjonale fredsforhandlinger, EU-retten som en vokter av fundamentale rettigheter, det indre marked som anslås å ha ført til ca. 20 prosent høyere bruttonasjonalprodukt for medlemsstatene. I tillegg kommer EUs progressive miljøpolitikk og bedre bank- og finanstilsyn.

Nå er det selvfølgelig vanskelig å spå om hva som ville ha skjedd i Europa uten EU. Men det står fast at integrasjonsprosessen gav nasjonalstatene etter andre verdenskrig en stabil og forutsigbar ramme å utvikle seg innenfor. Stormaktrivalisering og gjensidig mistro ble erstattet av institusjonalisert samarbeid. Statene har frivillig avgitt suverenitet til en overnasjonal institusjon for å sikre fred og samarbeid. EU befinner seg hinsides folkerettens selvtektsystem og dens takk-for-sist-logikk av gjensidighet og mottiltak. Europeiske stater kan ikke ta retten i egne hender. De har ikke selv lov til å sanksjonere brudd på avtaler, men må vende seg til EU-domstolen.

Statene styrer seg selv i felleskap gjennom Rådet. Borgerne har direkte innflytelse på EUs lovgivning ved at Europaparlamentet har fått medbestemmelsesrett med Rådet. I stigende grad holder parlamentet Kommisjonen, EUs regjering, ansvarlig.

Har temmet internasjonale relasjoner

EU har temmet internasjonale relasjoner og gjort slutt på «makt gir rett»-tilstanden i Europa. Statene har avgitt suverenitet, men har til gjengjeld fått medbestemmelse over felles anliggender. I Europa er det slik at statene og borgerne i fellesskap avgjør hva som skal gjelde. Stormaktene må finne seg i å søke sammen i EU før de kan sette sin vilje gjennom.

Nå er det mange unntak fra dette prinsippet. EUs utenrikspolitikk er formelt mellomstatlig, det vil si at statene har vetorett, og EU-retten gjelder bare så langt traktatene rekker. Så da finanskrisen skulle håndteres, og en ikke maktet å få det til gjennom det etablerte traktatverket, trådte stormaktsspillet i kraft. Tyskland som den største økonomien i eurosonen, fikk det avgjørende ordet. Når krisa i eurosonen ikke er løst, når Hellas fortsatt er under administrasjon, så viser det svakheten ved det etablerte byggverket. EU mangler ikke bare ressurser, kompetanser og maktmidler, men også legitimitet. Brexit er en realistisk mulighet. Kriser fører således ikke alltid til integrasjon og utvikling. De kan også føre til handlingslammelse, fragmentering og sammenbrudd om det er mangel på samhold og lederskap.

Kriser krever solidaritet

Der er imidlertid en rekke problemer som berører Europas borgere. Det gjelder grenseoverskridende problemer som flyktningestrømmer, klima og miljø, skatteparadiser, internasjonal kriminalitet og terrorisme. Kriseløsning krever solidaritet, som imidlertid er en mangelvare. Eller rettere sagt, solidariteten har en tendens til å stoppe ved landegrensene. Grensene for europeisk integrasjon lokaliseres ofte i en ufullstendig solidaritetsvisjon som viser tilbake på manglende europeisk identitet. Men kanskje må en slutte å se på solidaritet som en gitt størrelse fordi det alltid har blitt klagd på manglende solidaritet i Europa? Mangel på solidaritet har ikke hindret europeisk integrasjon.

Det europeiske samarbeidet har økt i bredde og dybde. Unionen har påtatt seg flere forpliktelser og har fått mer makt over tid. EU har utviklet seg til en maktutøvende enhet, med traktatene som en stedfortreder for en grunnlov, og med politiske representative institusjoner. Selv uten et voldsmonopol fatter EU beslutninger med stor rekkevidde, og europeisk rett overholdes. Særlig tyske og franske statsmenn har mobilisert for integrasjon og evnet å formidle en europeisk visjon til sine velgere, som de har fått oppslutning om.

Skjebnefellesskap

I dag har denne utviklingen ført medlemmene av eurosonen inn i et skjebnefellesskap der alle er avhengige av alle, og der alle vil få det verre om det opphører. Dette er et fellesskap som alle mer eller mindre stilltiende har samtykket til, og som alle har et ansvar for. Men noen profitterer på og noen rammes av det samme regimet. Derfor eksisterer det grunner for solidaritet – for å hjelpe dem som lider under det etablerte regimet. Europeisk solidaritet er følgelig ikke hinsides pliktens krav.

Krisen i eurosonen viser videre at en monetær union uten en politisk union ikke er levedyktig. Den er udemokratisk og gjør et land finansielt skjørt. Helt fra starten av så en for seg at Den økonomiske og monetære union (ØMU) skulle bli ledsaget av en parallell utvikling mot en europeisk politisk union. Mangelen på solidaritet og en kollektiv identitet er blitt fremholdt som de største hindringene for den politiske integrasjonen. I dag er imidlertid solidaritet blitt en funksjonell forpliktelse i den forstand at den er nødvendig for en redningsaksjon i eurosonen. Hvis alle stod sammen, ville alle få det bedre.

Solidaritet er ikke noen statisk størrelse; kollektive forpliktelser og identiteter kan skapes av kriser og et kommunikativt lederskap som makter å vise hva det står om. I deler av Europa er europeernes identitet formet av to verdenskriger og de læringsprosessene disse satte i gang. I stedet for en tilbakeskuende, selvgratulerende heroisk identitet har vi her nå med en refleksiv identitet å gjøre. Denne er basert på skyldfølelse for forfedrenes forbrytelser: på unnskyldning, fortidsbearbeidelse og forsoning og på en tilsvarende distansering fra fortiden – aldri mer skal dette skje igjen. Det er denne formen for solidaritet som ligger under den tyske imøtekommenhet overfor flyktninger. Den er ikke bare basert på medynk for de skadelidende, men viser tilbake til de offer som kreves for å kunne leve opp til de forpliktelser en har skrevet under på.

Det er denne type solidaritet som trengs om en skal få til reformer av EU og overgivelse av mer nasjonal suverenitet. Bare EU har rekkevidde – og institusjonell utrustning – til å håndtere europeiske problemer. Her trengs solidaritet forstått som et normativt delt prosjekt om en bedre fremtid. Det er et begrep om solidaritet som springer ut av den franske revolusjons mobilisering for byggingen av den demokratiske, sosiale republikk.

Erik Oddvar Eriksen gav i 2015 ut boka Hva er EU godt for?  

 (Forsidefoto: Colourbox)