Ottar Brox lurer i en kronikk i Aftenposten 10. februar på hvorfor det er så liten samfunnsfaglig eller politisk interesse for EØS. Ja, det er merkelig, fordi utvilsomt har EØS avtalen og de andre avtalene Norge har med EU, vært det som virkelig har endret Norge siden 1992. I dag formes Norge av EU.

Europautredningen (NOU 2012:2), som ble fremlagt 17. januar, gir for første gang en samlet oversikt over omfanget av Norges forhold til EU, både i bredde og dybde. Norge berøres både direkte gjennom de lover og regler som Stortinget vedtar som følge av avtalene, og indirekte gjennom utstrakt kontakt og samarbeid på de aller fleste samfunnsområder. Brorparten av EUs lovverk er blitt norsk lov.

Krevende omskolering

Når det gjelder forklaringen på samfunnsforskernes manglende interesse, har vi nok å gjøre med at dagens generasjon ble utdannet i en periode da nasjonale forhold var i fokus. Omskolering er krevende og forskningsfinansieringen har vært laber. Resultatet er i følge rapporten:

• Et lavt kunnskapsnivå om Norges forhold til EU
• Den stadig tettere tilknytningen til EU ledsages ikke av en tilsvarende økning i politisk og offentlig interesse og debatt
• Nyhetsstoff om EØS og Norges forhold til EU opptar liten plass i nyhetsbildet
• EU er lite dekket i pensum og lærebøker i skolen

Underfinanisert

Bevilgende myndigheter viser liten vilje til å prioritere Europa. Forskjellen er slående også når det gjelder sektormidler - forskningsmidler fra relevante departementer. UD har nærmere 1 milliard til forskning og kunnskapsproduksjon knyttet til bistandsspørsmål. Samme departement får på sitt budsjett til finansiering av forskning om EU og Europa i underkant av 5 millioner kroner (med andre ord 0,5 prosent av budsjettet for forskning og utdanning (FoU) innen bistand).

Et annet illustrerende eksempel er programmet NORRUSS som skal «stimulere til forskning på hovedstrømmene i russisk samfunnsliv og politikk”. I perioden 2012 – 2016 økes dette fra 45 millioner til 150 millioner kroner.

Det kan også nevnes at i perioden 2009 – 2014 bidrar EØS-landene i EFTA med ca. 2,8 milliarder kroner årlig til de 12 nyeste medlemslandene, samt til Hellas, Spania og Portugal. Norge bidrar med 97 prosent av disse midlene, men noen prosentandel for oppfølgende forskning finnes ikke. Grunnleggende og uavhengig forskning er uomgjengelig for en kunnskapsbasert politikk. Dette gjelder på de fleste politikkområder; som arbeidsmarked, velferd og aldring, rus, skole- og utdanning, landbruk, transport, likestilling, klima og miljø, energi og bistand. Europapolitikken er i denne sammenhengen et unntak.

I tussmørke

Det er et tankekors at det som betyr mest for Norges utvikling, ligger i tussmørke. Ottar Brox nevner neglisjerte områder innenfor arbeidsmarkedet, det finnes svært mange flere. Også områder som man trodde lå utenfor EØS-avtalen, som energi, fiskeri og landbruk er i betydelig grad påvirket. Vi kan bare håpe at Europautvalgets forslag om en styrket «europaforskning, gjennom større og mer langvarige forskningsprogrammer, fortrinnsvis gjennom en egen fast post på statsbudsjettet” blir en realitet.