RECON evaluert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
RECON-prosjektet (Reconstituting Democracy in Europe), initiert og koordinert av ARENA ble avsluttet i desember i fjor. Prosjektet er nå evaluert. Karakter: “Excellent”.
Fem intensive år
RECON er avsluttet etter fem produktive og intensive år (2007-2011). I løpet av disse fem årene, har de mer enn 120 involverte forskerne diskutert betingelsene for demokrati i EU gjennom en rekke studier på tvers av et stort antall fagfelt.
Det hele ble en stor suksess. I sluttevalueringen av prosjektet heter det:
“It is recommended that selective follow-ups to this project be considered in order to strengthen its potential influence in academia and in public debate beyond the impressive dissemination activities already going on. Furthermore, it is recommended that the empirical findings and the theory developed within RECON be made standard knowledge in textbooks on Europe.”
Et sentralt spørsmål for Europa
Prosjektet ble formet i kjølvannet av Laeken-prosessen der EUs forfatningstraktat ble utarbeidet. Franskmennenes og nederlendernes nei til den nye traktaten i folkeavstemning i 2005 førte til debatt om EUs legitimitet. Dette utgjorde et bakteppe for RECON sentrale problemstilling: Hva slags demokrati for hvilket Europa?
Økonomisk og demokratisk krise
Samtidig med prosjektet oppsto finanskrisen. Det utviklet seg til en økonomisk og politisk krise i mange av landene i eurosonen. Det er diskusjoner om en potensiell gresk utmelding av eurosonen. Krisen bidro til å tydeliggjøre de demokratiske utfordringene i EU. Dette gjør RECONs forskning desto viktigere. Den aktuelle krisen i eurosonen utfordrer antagelsen om at det er en nær sammenheng mellom integrasjon og demokrati. Finanspakten som ble undertegnet i mars av alle EU-medlemmene (unntatt Tsjekkia og Storbritannia), setter den økonomiske politikken utenfor demokratisk kontroll. De er lagt utenfor EUs traktatverk. Finanspakten er en egen internasjonal avtale. En serie finansielle, økonomiske, sosiale og lønnspolitiske beslutninger som påvirker svært mange europeeres ve og vel har blitt vedtatt - beslutninger som ifølge Lisboa-traktaten skal tas av medlemslandene.
Mer integrasjon, mindre demokrati?
Videre truer krisen med å oppløse euroen og kanskje hele unionen. Den frykt og angst som dette skaper er i seg selv et tegn på integrasjonens dybde. Bakteppet er at vi i de siste fem tiårene har sett en bemerkelsesverdig integrasjonsprosess i Europa. Den høye graden av gjensidig avhengigheten mellom landene denne prosessen har medført har gjort at mange hevder at den eneste måten å takle krisen på er gjennom ytterligere integrering – i realiteten kan bare en finansunion være i stand til å redde den monetære unionen. Men EU ser ut til å være forhindret fra føderalisering på grunn av styrken til medlemsstatene og en euroskeptisk befolkning. Her er det motstand mot å overføre mer suverenitet til en europeisk “superstat”. Kan europeisk integrasjon fortsette uten å sette integriteten av den demokratiske nasjonalstaten i fare? Her er mange uavklarte spørsmål som vi håper