Selvgratulasjonens år

Tilløpene til prinsipielle overlegninger i forbindelse med Grunnlovsjubileet har vært få og spredte. Festtalene og historiefortellingene har dominert.

2014 har stått i Grunnlovens tegn. Det har vært feiret i det lange og brede – aldri var det så mange bunader å se på 17. mai. Eidsvollsbygningen er blitt pusset opp og arrangementene har stått i kø. Flere enn 200,000 har besøkt Eidsvoll 1814. Og som det heter fra arrangørene av Grunnlovsjubileet 1814-2014: «Vi har mange å takke for at jubileumsfeiringa finner sin plass i den nasjonale historieboka og manges personlige minnebok». En har i stor grad blitt minnet om heltedåder og gratulert seg selv med de seirer som er vunnet og de framskritt som er gjort.

Fokuset har i stor grad vært på 1814, hva som skjedde det året. Også de fleste forskningsbidrag som har kommet i år har hatt dette som fokus. Tilløpene til prinsipielle overlegninger har vært få og spredte. Festtalene og historiefortellingene har dominert.

Nasjonalisme og tilbakeskuende feiring

I tillegg til oppsvulmet nasjonalisme, er problemet at en tilbakeskuende feiring forsterker foreldete oppfatninger av grunnlov og selvstyre. Den forsterker illusjonen om utmerket isolasjon – om nasjonalt selvstyre og frie og selvrådde borgere. Grunnlovsjubileet kunne vært en anledning til å se framover og spørre oss hva en grunnlov er og kan bety i en internasjonal verden som er radikalt forandret fra den gang da.

Grunnloven av 1814 var viktig for å etablere og sikre nasjonal suverenitet, for å kvitte seg med fremmedstyre og bli herrer i eget hus. Forestillingen om et suverent folk som konstituerer seg selv og staten ved å gi seg de lover de skal leve etter, sto sterkt. Det gjaldt å etablere en ny stat og å bli anerkjent av andre stater. Men internasjonalt skjedde det noe etter to verdenskriger som endret problemstillingen. Det demokratiske problem gjaldt ikke lenger bare hvordan et suverent folk skulle styre seg selv, men hvordan et suverent folk – en suveren stat – ikke skulle komme til å skade andre «folk» eller egne innbyggere.

Et system av individuelle rettigheter

Konteksten for Grunnloven har endret seg radikalt fra den i1814, og dermed også hva som er viktig med den. I dag må den sees som et system av individuelle rettigheter som skal voktes, om ikke av nasjonalstaten så av internasjonale organer.

Vi fikk menneskerettighetserklæringen av 1948 som gav støtet til en ny rettsutvikling hinsides nasjonalstaten. I dag er situasjonen slik at de fleste rettsområder er berørt av europeiseringen, av globaliseringen og internasjonaliseringen. Og, det er ikke bare snakk om en økonomisk globalisering, men også av en politisk globalisering og konstitusjonalisering av internasjonale relasjoner. Nye politiske organer og domstoler har kommet til og har ført til sterkere bindinger mellom stater. I Europa har statene avgitt suverenitet til overnasjonale EU-organer og har lukket seg inne i et forpliktende samarbeid.

Det har skjedd en formidabel internasjonal rettsoppbygging i kjølvannet av opprettelsen av FN som i realiteten har begrenset nasjonalstatenes suverenitet. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg skal beskytte europeiske borgeres rettigheter. Denne sammen med den internasjonale straffedomstolen begrenser spillerommet til nasjonale flertall og til diktatorer. Sistnevnte risikerer å ende opp i Haag.

Endret suverenitetsbegrep

Menneskerettighetene er blitt mer synlig i nasjonale konstitusjoners rettighetskatalog. Noen snakker endog om en kosmopolitisering av nasjonale konstitusjoner. Suverenitetsbegrepet har endret seg fra å gjelde uinnskrenket rett til eget territorium til å gjelde overholdelsen av demokrati og menneskerettighetene. Her er mange problemer og dilemmaer av prinsipiell karakter, ikke minst for Norge som på en besynderlig måte har underlagt seg EU uten å ha krav på medbestemmelse. Hvordan kan en gratulere seg selv med Grunnloven når det er EUs «grunnlov» som i stigende grad gjelder her til lands?

Det er denne nye konteksten for Grunnloven som et grunnlovsjubileum kunne ha fått fram, nemlig at den nasjonale selvråderetten ikke er ubegrenset, at der er grunnlovsmessige problemer for utenforlandet Norge, at Grunnloven inneholder universalistiske elementer som viser til at vi ikke bare er borgere av et nasjonalt fellesskap, men også av det globale, menneskelige fellesskapet.

Det har ikke vært noen større forsøk på å reflektere over hva grunnlov betyr og hvorfor det er viktig å skille mellom folk og nasjon på ene siden og grunnlov og demokrati på den andre siden. I feiringen har dette gått opp i en sømløs forening. En moderne grunnlov som den norske bør ikke forstås som uttrykk for nasjonal karakter eller et kollektivt vi – et folks selvforståelse – men for de prinsipper som gjelder når vi tilkjenner hverandre rettigheter. En grunnlov sier hvem som har makt og hvordan den skal utøves, og den gir borgerne rettigheter også mot staten. En moderne liberal grunnlov knesetter regler for det offentlige samkvem, beskytter individ og mindretall mot ubegrenset flertallstyre, beskytter flertallet mot mindretallstyranni.

Grunnloven må være levende

En grunnlov bør ikke reduseres til et ark i den nasjonale historieboka eller den personlige minneboka. Den trengs i høyeste grad som et samfunnsmessig problem- og konfliktløsningsorgan. Men for at den skal være det må grunnloven være levende. Den må være nedfelt i en politisk kultur, i borgernes sinn og i omgangsformer, i den kontinuerlige debatt om hva som skal gjelde. Det er nok av eksempler på at de universalistiske elementene i den norske grunnlov ikke har vært eller er operativ i nordmenns sinn. Vi ble ikke kvitt jødeparagrafen før i 1851 og norske tjenestemenn var aktive i tjenesten med å ekskortere jøder til Tyskland under krigen. Minoriteter som samer, tatre og homofile har alle hatt sitt å stri med i nasjonen, og fremmedfiendtligheten blomstrer i mange leirer her til lands.

Det er den kollektivistiske oppfatningen av et norsk etnisk vi som grunnlag for Grunnloven som må knuses. Den norske grunnloven knesatte de demokratiske selvstyreprinsippene i tråd med idealene i den amerikanske og franske revolusjonen. Heretter var konstitusjon å forstå som en horisontal sammenslutning av like og frie borgere som styrer seg selv gjennom rett og politikk. Med dette ble politiske herredømme løst fra tradisjon og religion, og den moderne stat fant sin begrunnelse i beskyttelsen av individet, dets verdighet, frihet og velferd. Det er følgelig ikke våre «norske» verdier det står om, som grunnlovsfeiringen etterlater inntrykk av, men om menneskehetens verdier!