I 2014 feirer vi 200-års jubileum for Grunnloven, samtidig som det er 20 år siden EØS-avtalen ble Norges varige tilknytningsform til Den europeiske union. Erfaringene viser at det er umulig å eksistere i Europa uten på en eller annen måte å bli innvevd i EU.

Det er noe paradoksalt med hele situasjonen. Mens det fra et nasjonalt grunnlovsperspektiv fortoner seg slik at Norge har tapt nasjonal suverenitet på grunn av den europeiske integrasjonsprosessen, så fortoner saken seg annerledes fra et europeisk konstitusjonelt ståsted. Her ser det ut til at Norge har forkastet muligheten for medbestemmelse over integrasjonsprosjektet i troen på at en vil kunne beskytte nasjonal suverenitet og faktisk selvstyre.

Gammeldags tenkning

Norge henger fast i en gammeldags suverenitetstenkning som i Europa i dag er overskredet. Grunnloven av 1814 var viktig for å etablere og sikre nasjonal suverenitet og for å knesette de demokratiske idealene fra den amerikanske og franske revolusjonen. Heretter er konstitusjon å forstå som en horisontal sammenslutning av like og frie borgere som styrer seg selv gjennom rett og politikk. Denne forståelsen er felles for alle moderne, demokratiske stater og har vært grunnleggende for den europeiske integrasjonsprosessen.

Bare demokratiske stater kan bli medlem av EU. De fleste landene i Europa har avgitt suverenitet og myndighet til EU gjennom en endring av forfatningen. EU-landene har lukket seg inne i et overnasjonalt samarbeid for å hindre krig og for å øke sin handlingskapasitet. De har slått sammen og delt suvereniteten seg i mellom og til gjengjeld fått medbestemmelse over felles anliggender.

Suverenitetsavståelse uten medbestemmelse

Denne ordenen har norske ansvarlige politikere ikke kunnet overse. Til tross for nei-flertall i 1994 ble den allerede inngåtte EØS-avtalen beholdt. Det er den mest omfattende avtalen Norge har inngått. Det er en avtale med konstitusjonelle implikasjoner, fordi den i realiteten gjør at Norge er med i det indre marked på lik linje med EUs medlemstater. Hver regjering etter 1994 har brakt Norge nærmere EU, og flere parallelle avtaler utenfor EØS er inngått. Det gjelder avtaler om grensekontroll, om asyl, om politisamarbeid. Rundt tre fjerdedeler av den lovgivningen som gjelder for medlemsstatene, gjelder også for Norge. Nye avtaler er kommet til over tid, og de eksisterende avtaler utvikles og utvides. Den kumulative effekten er stor, utilsiktet og uoversiktlig.

Når en tar i betraktning mengden av avtaler, måten Norge er tilknyttet EU gjennom EØS og Schengen, etableringen av nye tilsyn og EU-byråer som Norge avgir suverenitet til, får vi ikke akkurat inntrykk av nasjonal selvstendighet og demokrati. Heller er det slik at Norge har avgitt suverenitet gjennom vanlige flertallsvedtak på en rekke områder, betaler og er underlagt EU-retten på lik linje med EUs medlemsstater. Norge har avgitt suverenitet uten å få den kompensasjon i form av medbestemmelse som EU-medlemskap gir. I Norge gjelder ikke slagordet fra den amerikanske frigjøringskampen om “ingen skattlegging uten representasjon“. Tvert i mot, Norge adlyder og betaler, men er ikke representert i de organer som bestemmer.

Med denne tilknytningsformen har Norge i realiteten oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme nei. Selvråderett, folkestyre og demokrati var det i særklasse viktigste “nei“-argumentet i 1994.

Norge i integrasjonsfella

Norge har gått i integrasjonsfella som for tiden ikke har noen utgang. Veien ut gjennom medlemskap er sperret på grunn av stor EU skepsis. EU er nærmest demonisert i norsk offentlighet, og ingen politiske partier fronter en ny folkeavstemning om medlemskap. Det skal mye til for å endre folkemeningen og noe annet enn folkeavstemning er utenkelig. Den andre veien ut av fella går gjennom oppsigelse av EØS-avtalen og andre avtaler, og er også sperret. Etter alt å dømme kan ikke Norge få en frihandelsavtale som den Sveits har.

Mange ønsker EU bort. Men det er ønsketekning. Der er ikke noe alternativt prosjekt i sikte i globaliseringens tidsalder. Med alle dens feil og mangler er EU kommet for å bli. Det er det eneste “game in town“. Mange EU skeptikere og kritikere i Europa har innsett det, og vil jobbe for å forbedre EU; for å gjøre EU demokratisk og solidarisk. Mer Europa, heller enn mindre, er deres slagord. Men jo mer omfattende samarbeidet blir, jo dypere integrasjonen blir, jo mer problematisk blir situasjonen for Norge. Med dette er det ikke Norges Grunnlov, men EUs som faktisk blir gjeldende her til lands.