Hele Europa holdt pusten i påvente av valget i Tyskland. Det var som om alle ventet noe nytt, som alle visste ikke kom, men som de likevel måtte fakturere inn.

Valget i Portugal ble utsatt i påvente av det som skulle skje i Tyskland den 22. september. Ingenting ble klart om den neste utbetalingen av krisehjelp til Hellas. Den må komme, men ville den komme? Hva om partiet Die Alternative, som vil avskaffe euroen, kom på vippen? Reformprosessen mot en bankunion ble også satt på vent. Videre, hva vil nå skje etter valget om Sosialdemokratene eller de Grønne kommer med i en koalisjon med Kristeligdemokratene?

Poenget er ikke bare at Tyskland er blitt en økonomisk stormakt som alle må regne med, men at Tyskland har førerrollen i Den europeiske union (EU) som omfatter 500 millioner mennesker. Valget gjelder ikke bare Tyskland, med sine 80 millioner, men alle europeere. Valget viser det vi Europaforskere gjentar til det kjedsommelige, nemlig at innenrikspolitikk er blitt utenrikspolitikk. Det tyske valget gjaldt ikke bare Tysklands innbyggere, men alle Europas innbyggere.

Nå er imidlertid ikke den gamle formaningen fra Thomas Mann om at tyskerne må strebe etter et europeisk Tyskland, og ikke et tysk Europa, aktuell lenger. Tyskerne har uttrykkelig valgt Europa og landet er på mange vis det mest solide og siviliserte demokratiet vi har. Dagens Tyskland er, i følge en bok nylig utgitt av Ulrich Beck, det beste Tyskland verden noen gang har sett. Ikke bare skriver tyskerne under på den demokratiske rettsstat, og ser til at den blir rotfestet på det europeiske kontinent, de går også foran når det gjelder økologi og pasifisme (Det Tyske Europa, Abstrakt forlag 2013).

EU som skjebnefellesskap

Problemet i dag er at man utilsiktet har manøvrert seg selv inn i et skjebnefellesskap der prinsippet om en for alle og alle for en, gjelder. Gjennom etableringen av Den økonomiske og monetære union (ØMU), er det skapt et felles marked mellom land som er ganske så forskjellige når det gjelder økonomi og samfunnsstruktur. Dette har gitt snart et tiår med vekst og utvikling, men også med mulighet til å ta opp billige lån i den nye valutaen. Så lenge renten var lav og arbeidsledigheten ditto, så dette bra ut. Men den dagen renten stiger, og det blir spørsmål om betalingsevne, kommer også vurderingene av kredittverdigheten. Kan landene betjene sine lån? Så snart et land kommer i søkelyset, øker rentene ofte også i andre land. Gjelden øker og redselen brer seg.

I dag har landene mutert fra klassiske skattestater til gjeldsstater, som Wolfgang Streek skriver i den tyske boka Kjøpt tid: om den fortiete krisa i den demokratiske kapitalisme (Suhrkamp, 2013). Gjeldstater blir sårbare for markedsfluktuasjoner. Statene har ikke lenger en egen valuta som de kan devaluere.

På europeisk nivå er der en valutaunion basert på en fast vekslingskurs og felles regler mht. underskudd, men ingen institusjoner som kan garantere for statsgjeld. Der er ingen som kan garantere for euro-lånene på europeisk nivå. Den europeiske sentralbanken kan ikke utstede statsobligasjoner eller garantere for at lån blir betjent.

Ingen utveier?

I dag er det mange som eksellerer i katastrofescenarier basert på nåværende asymmetrier mellom landene og framskriving av trender. Ensidige analyser av komplekse forhold florerer. Hvor mange ‘eksperter’ her til lands har ikke spådd Hellas sin utgang av euroen, eller valutaens undergang? Hvis det bare var et økonomisk motiv bak euroen hadde ting sett annerledes ut. Det mangler en politisk analyse av tingenes tilstand.

Da er det mer flukt over analysene til Claus Offe, som i en artikkel i European Law Journal, hevder at Tyskland er fanget i en felle hvor begge utgangene i dag er lukket (’Europe Entrapped’, september 2013).

Veien tilbake er blokkert fordi integrasjonen er kommet for langt. Renasjonaliseringen av økonomiene ville tillate svakere stilte land å devaluere sine valutaer, men ville levne dem i en situasjon som er mye verre når det gjelder å betjene sin gjeld. Det ville også ha en dominoeffekt som ville undergrave andre lands stabilitet. Vi skal også huske at tyske banker er de som har lånt mest penger til utsatte land. En oppløsning av valutaunionen ville føre til en tsunami av økonomisk og politisk tilbakegang. Det kan hende det var en dårlig idé å innføre euroen i 1999, men det er en enda dårligere idé å avskaffe den nå. Det vil føre alle inn i en vanskeligere situasjon, selv de som er verst ute å kjøre i dag.

I tillegg kommer det argumentet at det ikke er noen stabil internasjonal orden å gå tilbake til. Der er ikke noen opprinnelig tilstand å gå tilbake til. Før andre verdenskrig vet vi hva ordenen i Europa var. Etter krigen fikk vi et EU som har integrert landene rettslig og administrativt slik at de ikke lenger er suverene nasjonalstater, men medlemmer i en overnasjonal union. Om EU skulle falle bort ville alle land måtte skrive sine grunnlover på nytt og reforhandle sine relasjoner med andre land.

Den andre utveien, mer overgivelse av suverenitet til et overnasjonalt, føderalt EU er også for øyeblikket stengt: For hvordan skal man få velgerne i Nord-Europa til å ta ansvar for alles gjeld, å trykke euroobligasjoner, når dette må betales med høyere inflasjon eller økt lånegjeld? Dette er umulig. Motviljen mot å betale mer til grekerne er stor blant tyskerne. Likevel er det bare ved å gjøre akkurat dette at man kan redde euroen og det europeiske integrasjonsprosjektet. Hva er det avgjørende argumentet? Jo, nettopp at å unnlate å gjøre dette vil føre til at alle kom i en mye verre situasjon. Det vil være billigere for Nord-Europa å betale det som trengs.

Mer Europa

Der er altså ikke bare moralske argumenter for videre integrasjon, der er også rent økonomiske. Det er i Tysklands egeninteresse å redde euroen. Men har landet vilje til å ta politisk lederskap og gjøre det som trengs? Vil Tyskland ta steget med å avgi så mye suverenitet til EU som er nødvendig for å få til en fiskal og politisk union?

Ulrich Beck skriver i sin bok at mer Europa gir mer frihet, mer demokrati, mer sosial sikkerhet. Mange ting tyder på at han har rett. Der er ikke noen gullalder av nasjonal suverenitet og stabile internasjonale forhold å vende tilbake til. Der er ikke noe alternativ til EU om man skal sikre fredelig sameksistens på et kontinent basert på fri bevegelse og ikke-diskriminering.

Euroføderalistene ønsker seg et demokratisk autorisert og skattefinansiert finansdepartement med muskler til å drive økonomisk politikk og omfordeling på europeisk nivå. Dette prosjektet som i øyeblikket har liten oppslutning, ser faktisk ut til å være eneste veien ut av krisa. Det er blitt en kriseløsningsstrategi.