Jeg har fått en ny venn. Adnan Oktar heter han, han bor i Istanbul, og lever av å skrive bøker.

Det begynte med en blogg i september, Dawkins, kreasjonister og Kardemommeloven. Et par dager senere, en høstvarm ettermiddag i Greveskogen, hvor dattera mi trener friidrett, ringte telefonen. Og hvem andre enn Adnans sekretær er på tråden?

”Mister Tunstad? Mister Oktar would like to meet you. He will give an interview …”

Jeg var på det tidspunkt egentlig mer opptatt av niåringen, som er riktig flink til å både løpe og hoppe. Og solen skinte. Så jeg forsøkte på høflig vis å avslutte samtalen – Dette er hyggelig, men jeg er litt opptatt, har ikke egentlig tid til å reise til Istanbul akkurat nå, osv.

Hun tok poenget, og ventet et par dager før hun ringte tilbake. Deretter har det fulgt eposter – og jeg har havnet på Adnans mailingliste. Det betyr at jeg mottar allehånde presseuttalelser og juridisk-polemiske små betraktninger rundt hans forhold til Richard Dawkins, terrorisme, drap og fenomenet ytringsfrihet.

Poenget mitt i denne anledning er imidlertid et annet. Jeg fant ikke helt verken tid eller ork til å reise til Istanbul akkurat nå i høst – men inviter meg gjerne en annen gang, Adnan! – men jeg har sett at andre journalister har orket.

Og jeg har lest intervjuene Adnan ga – og jeg har sett at enkelte av dem (du finner bøttevis av dem på Google) ikke alltid er like vennlig innstilte til vår mann. Noen er rett ut slemme, de imøtegår argumentene hans, påpeker feilen han gjør, tingene han utelater. Osv.

Likevel fortsetter Adnan å invitere.

Dette minner meg om en hendelse på Blindern i september for to år siden. Kreasjonisten Paul Nelson var på besøk, invitert av institusjonens vitenskapsteoretiske seminar.

Salen var fullsatt av fremstående professorer, i midtgangene satt studenter og elever med Bibel i hånd, og bak talerstolen sto Nelson - han hevdet å snakke om ”den biologiske teorien intelligent design”.

Det ble en merkelig forestilling, temmelig flaut, både for akademikere og kreasjonister. For akademikerne kunne den i tillegg knapt betegnes som annet enn bortkastet tid.

Men neppe for Nelson. Riktignok forsto alle biologer at han ikke visste mye om evolusjon og biologi. Riktignok hadde alle biologer hørt alle argumentene før, og visste at de i beste fall var basert på dårlig logikk.

Men spilte det noen rolle? Nelson VET jo at det han driver med er tøv, rent faglig. Han VET jo at det han driver med er religiøs propaganda, en kamp mot vitenskapen og for Gud.

Og nå hadde han fått enda en linje i CV-en: Forelesning ved UiO.

Kreasjonister lever og ånder av oppmerksomhet – og vårt dilemma er om vi skal gi dem det. Tie dem i hjel, eller møte dem – og så risikere Nelson-tilstander.
–

En av det tjuende århundres fremste evolusjonsbiologer var, om ikke kreasjonist, så en svært religiøs mann med fast overbevisning om at Gud bokstavelig talt skapte verden.

På 1930-tallet var Ronald Aylmer Fisher – R.A. Fisher – en av tre giganter bak det vi kaller Den moderne syntesen, den kvantitative populasjonsgenetikkens presise matematiske bevis for at Darwins naturlige utvalg og Mendels ”digitale” arv ikke var motsetninger, men snarere symbiotisk sammenhengende.

Sammen med kommunisten, rebellen, den omvandrende skandale JBS Haldane og Sewall Wright (”verdens hyggeligste mann”), beviste den politisk konservative, og dypt religiøse rasehygienikeren Fisher at det var Darwin som hadde rett. Det er det naturlige utvalg som gjelder – Lamarck kan gå og legge seg i graven sin igjen.

Kanskje noen – hvis de er slik anlagt – burde børste støv av et av Fishers argumenter?

Fisher var overbevist om at det var Gud som hadde skapt livet på jorden. Kanskje det ikke er så mye å gjøre der oppe i himmelen? Kanskje Gud kjeder seg? Den gang for mer enn fire milliarder år siden ga Gud seg selv i hvert fall en interessant utfordring. Livets utvikling var bestemt - det skulle fram til oss mennesker – men denne stadige oppbygning av organisk orden skulle skje mot kreftene av noe annet han skapte, nemlig termodynamikkens andre lov, loven som sier at alt går mot kaos og uorden.

Vi kan selvfølgelig innvende at det enkleste kanskje hadde vært å la være å skape termodynamikkens lover, men Hans veier er som kjent uransakelige. Så: Gud bestemmer seg i stedet, for å skape Det naturlige utvalg! Det naturlige utvalg – Darwins genistrek, det sentrale grep innen evolusjonsteorien – var altså skapt av Gud for å skape orden i et kaotisk univers! Evolusjon som Gudsbevis!

Så neste gang en kreasjonist prøver seg, hvorfor ikke si at vi er enige? Gud skapte verden – en gang for leeenge siden – og Darwin er det beste beviset!

PS: Som leseren sikkert vet, så Fisher her bort fra detaljer i termodynamikkens andre lov. Den gjelder ikke i avgrensede systemer. Entropien på jorda kan reduseres lokalt og tidsbegrenset, selv om entropien i resten av universet øker. Vil du ha flere argumenter, sjekk her:
http://www.skepsis.no/kreasjonisme/kreasjonistenes_argumenter.html