Et ord griper det neste. I mitt forrige, og første blogginlegg på forskning.no handlet det om alle de som har gjort store oppdagelser - uten å få den tilhørende ære og berømmelse. Nærmest i en bisetning på slutten, nevnte jeg at Vi kunne for eksempel satt opp en liste over alle de som kom på naturlig utvalg før Darwin.

Jeg skal ikke påstå at den kommer på “utallige oppfordringer” - men her kommer den:

Vi får starte med den eneste andre som virkelig kan fremme et krav om berømmelse i denne sammenheng - Alfred Russel Wallace. Han utviklet sin egen ide om naturlig utvalgt, og det i et av vitenskapshistoriens ikoniserte øyeblikk.

Her er Wallaces egen fremstilling, sitert og oversatt fra en bok han skrev adskillige år senere, The Wonderful Century, fra 1898. I følge denne skjedde det en gang i februar 1858 - altså drøyt 20 år etter at Darwin oppdaget naturlig utvalg - men før han rakk å publisere. Wallace hadde et malariaanfall:

Jeg fikk voldsomme feberanfall daglig, og måtte ligge i timevis, mens jeg vekselvis skalv av enten kulde eller varme.

Der lå han altså, skjelvende, delirisk og kjempet for livet, - alene på en øy utenfor Ny Guinea - da en tanke plutselig slo ned i ham: Jeg kunne ha dødd i natt - men jeg døde ikke. Andre ville kanskje ha dødd. Døden rammer ikke likt. Noen overlever det som dreper andre. De sterke klarer seg, de svake dør. Hvorfor er det slik? Og hva fører det til?

Det var da han kom til å tenke på noe han hadde lest 12 år tidligere:

Noe fikk meg til å tenke på Malthus’ ”Essay on Population” … og de ”positive kontrollmekanismene” … som han antok holdt alle ville populasjoner i sjakk. Så slo det meg at disse mekanismene også måtte virke på dyr, og holde antallet deres nede. Og ettersom dyr formerer seg mye raskere enn mennesker, men likevel forekommer i omtrent like stort antall, var det klart at disse kontrollmekanismene i deres tilfelle var langt kraftigere, ettersom et like stort antall som blir født, må kuttes vekk hvert år.

Dette er selvfølgelig bare første del av innsikten. Dyr og mennesker dør i store antall. Akkurat det samme som Darwin oppdaget, mange år tidligere. Og han innså også, som Darwin, hva dette ville føre til:

Plutselig kom ideen om at den best tilpassede overlever (”Survival of the fittest”) - at individene som fjernes gjennom disse kontrollmekanismene i det store og hele må være underlegne i forhold til de som overlevde. Så, hvis vi tar med i betraktning den variasjon som alltid forekommer i hver ny generasjon av dyr eller planter, og endringene i klima, mat, og fiender som alltid kommer, ble det helt klart for meg hvordan arter forandrer seg, og i løpet av et to timers anfall hadde jeg tenkt ut hovedpoengene i teorien .

Denne teorien har gått over i historien under tittelen On the Tendency of Varieties to Depart Indefinitely from the Original Type. Den andre evolusjonsteorien.

Wallace fikk mye av den æren han fortjente. Detaljene får vi overlate til andre medier, men en spennende historie er det: Det endte med at de to publiserte sammen, den 1. juli 1858. Så de som tror evolusjonsteorien fyller 150 år neste år - de er et år for seint ute.

Wallace k om på naturlig utvalg etter Darwin, som formulerte ideen senhøstes 1838. Men minst to mennesker var tidligere ute. En amerikansk lege, bosatt i England, William Wells la allerede i 1813 fram et essay for the Royal Socitey, der han skisserte ideer som liknet veldig på de Darwin senere unnfanget: An account of a white female, part of whos skin resembles that of a negro.

Han skriver først om hvordan oppdrettere former sine husdyr. Deretter:

Men det som her skjer kunstig, synes å foregå, med samme effekt, dog langsommere, i naturen…

Han tenker på hvordan menneskerasene synes å tilpasse seg landet de lever i:

Blant de tilfeldige varianter av mennesket, som ville ha eksistert blant de første få og spredte beboerne av Afrikas midtre regioner, ville noen tåle landets sykdommer bedre enn andre. Denne rasen ville derfor formere seg, mens andre ville reduseres, ikke bare på grunn av sykdom, men også fordi de ikke vil være i stand til å konkurrere med sine mer livskraftige naboer.

Wells’ artikkel synes å ha blitt oversett av samtiden. Da Darwin ble gjort oppmerksom på den i 1860, var den helt ukjent også for ham.

Den andre personen vi med en vis rett kan si var først ute med naturlig utvalg, var den skotske botanikeren Patrick Matthew. I 1831 skrev han i et essay kalt On Naval Timber and Arboriculture:

Ettersom livsrommet er begrenset og allerede opptatt, er det bare de tøffeste, mest robuste, de i den gitte situasjon best egnede individene som er i stand til å kjempe seg fram til moden alder…

De svakere, derimot, dør.

Dette prinsippet gjelder alltid. Det regulerer farge, form, evner og instinkter; De individene av hver art, hvis farge, dekke og kamuflasje gir best beskyttelse mot fiender … eller klima, de individene som har best helse og styrke … bare de når moden alder, gjennom de harde prøvelser der naturen tester deres tilpasning til sin standard for perfeksjon og evne til å fortsette slekten gjennom formering.

Heller ikke dette arbeidet klarte å vekke nok oppmerksomhet, og har derfor blitt stående uten betydning i historien. Det er ikke nok å ha ideen, som jeg skrev i forrige blogg - du må også gjøre noe med den. Og selv om sporen til ideen ligger der, bygget verken Matthew eller Wells videre og utviklet en teori om evolusjon. Om de i det hele tatt tenkte i de baner, er uklart.

Sitatet over fortsetter med en utlegning om hvordan artene blir stadig bedre tilpasset sitt miljø. Men ingenting om artsdannelse, nye arter.

Verden ble først oppmerksom på Matthews tanker etter at Darwin omtalte dem i den historiske introduksjonen til Artenes opprinnelse. Darwin selv kjente dem ikke, da han utviklet teorien.

Også andre hadde samme tanker, selv om de om mulig gjorde enda mindre ut av dem.

Biologen Edward Blyth skrev i 1835 et essay kalt An attempt to classify the varieties of animals, der han sier at de sterkeste dyrene sikrer seg den beste maten og på den måten blir i stand til å utkonkurrere sine artsfeller. Dermed blir den i stand til å overføre sine overlegne kvaliteter til et større antall etterkommere.

En annen foregangsmann var oppdretteren Sir John Seebright, som ble nøye lest av Darwin. Allerede i 1809 skrev Seebright at en hard vinter, eller matmangel, fjerner de svake og syke, og har den samme gode effekt som den best utførte seleksjon.

Det er nok en gang viktig å ikke lese for mye inn i disse ordene. Var de forbundet med en idé om evolusjon? Eller er det bare det er ordene likner? 

Filosofen og journalisten Albert Spencer utviklet en noe mer gjennomtenkt ide om “naturlig utvalg.” Han begynte å publisere artikler om transmutasjon (evolusjon) allerede i 1850 og formulerte uttrykket Survival of the fittest allerede i 1852 - altså lenge etter at Darwin hadde fått ideen, men også lenge før han publiserte.

Spencer ble inspirert av den store hungerskatastrofen i Irland på 1840-tallet.

Befolkningen var ensidig avhengig av poteter som mat - det landet produserte av korn var allerede solgt til England. Da en sykdom førte til total kollaps i potethøsten, døde 1,5 millioner mennesker av sult og sykdom, mens 1 million emigrerte til Amerika.
I sitt essay A Theory of Population beskriver han hvordan populasjonspresset ikke påvirker oss likt.

Hele menneskeheten utsetter seg selv, mer eller mindre, for de beskrevne prøvelser.

Noen klarer seg, andre ikke, og bare de som klarer seg, vil overleve over tid - altså føre slekten videre. De som ikke tilpasser seg er on the high road to extinction - og vil med tiden fortrenges av dem som lykkes.

Denne sannheten har vi nylig sett demonstrert i Irland.

Ingen blir vel overrasket over å høre at Spencer ble en av foregangsmennene innen sosialdarwinismen, anvendelsen av prinsippet om naturlig utvalg på menneskesamfunn, i dag gjerne ansett som en nærmest pervertert forvrengning av evolusjonsteorien.

Det vi trenger å bry oss med her, er at han var nær en forståelse av naturlig utvalg, i hvert fall anvendt på mennesker, men at han ikke gikk videre og utviklet en teori. Dertil var han alt for mye på villspor. Selv om han var i nærheten, var han også hele tiden lamarckist - seleksjon var bare en sekundær mekanisme.

Dette hindret ham imidlertid ikke i å føle et sting av sjalusi da Artenes opprinnelse kom i 1859, hvilket igjen kan være grunnen til at denne Darwins medspiller også kom med regelmessige utfall mot Darwin. Han kritiserte naturlig utvalg som en hypotese det var vanskelig å forsvare, angivelig fordi Darwin ikke kunne gi noen fullgod forklaring på hvordan variasjon oppstår, og han kritiserte Darwins argument fra kunstig seleksjon, angivelig fordi avl og oppdrett aldri kunne gi så mye variasjon som det naturen - etter Spencers mening - trengte for å gjøre sitt arbeid.

Og så til sist. Til og med Richard Owen, som med tiden ble en av Darwins argeste motstandere, - evolusjonsteoriens antikrist, som filosofen Michael Ruse skriver i sin bok Monad to Man fra 1995 - kan ha vært i nærheten av en forståelse av naturlig utvalg.

Men de lærde er usikre på om Owen virkelig forsto at han hadde fått ideen. Uansett, heller ikke han gjorde noe ut av den.