For et par uker siden så vi Stoltenberg på Dagsrevyen. Han satset en milliard dollar(!) for å hindre avskoging i Amazonas - fordi dette ga den største, raskeste og billigste reduksjon av klimagasser. Dermed har en norsk regjering lagt fram et av de beste tiltak noensinne. Men det er noe som skurrer.

Jeg er sikker på at de finnes et ordtak for dette, men jeg klarer ikke helt å sette ord på det. Noe med pumpehagler og blinde høner, kanskje - men det passer ikke helt.

Så vi starter med det positive: Dette er jo helt fantastisk! Norge redder regnskog! En gang i forskning.nos aller tidligste barndom, foreslo jeg, i et anfall av hybrisk paranoia, at Norge skulle bruke oljefondet til å kjøpe opp verdens regnskog. Vi kan jo alltids trenge litt internasjonal goodwill. Og penger har vi nok av. Et raskt regnestykke fortalte meg at summen vi satt med på bok var i størrelsesorden to til tre ganger den summen Edward O. Wilson, i boka The Future of Life mener vi kan slippe unna med, for å redde klodens regnskoger.

Det er et stykke opp fra regjeringens en milliard til Wilsons 30 milliarder dollar. Men det er en begynnelse - og blir pengene brukt riktig, kan dette bli stående som noe av det beste noen norsk regjering har funnet på.

–

Jeg ga forsåvidt clouet helt på toppen, så jeg går ut fra at de fleste leserne nå har skjønt dette med skurringen. Dette er altså helt fantastisk - men gir meg likevel en følelse, noe ala den jeg fikk en gang i ungdommen, da ei venninne av meg kjøpte seg teleskop - for hun var så interessert i astrologi. Eller for å gjøre det mer overtydelig: Dette er som å bekjempe nazister fordi du ikke liker skotøyet deres. Det er riktig svar - på feil spørsmål.

Vi så Stoltenberg i regnskogen - det var en fantastisk opplevelse, forsikret han oss. Dagsavisen var der sammen med ham - og etter en natt i hengekøye langt inne i Amazonas, fikk de poenget enda klarere fram enn Dagsrevyen:

“Jens kjemper for isbreene i jungelen”.

Og deretter ingressen: “Det er i Brasil framtiden til de norske isbreene avgjøres, sier statsminister Jens Stoltenberg. I går så han regnskogen med egne øyne. “

Det er tusen gode grunner til å redde regnskogen. Eller kanskje millioner? Det er i regnskogen storparten av klodens biologiske mangfold befinner seg - og det er der det er truet. Av vanskjøtsel, av egoisme, av nød, av kortsiktige profitthensyn, av rike skogeiere og fattige bønder.

Det er videre åpenbart at regnskogen er et globalt ansvar, vi kan ikke pålegge fattige eller rike innbyggere i mer eller mindre fattige land å ta vare på dette fellesgodet. Vi har sjøl tatt godt for oss av vår egen skog, og det er åpenbart - som sagt - at vi må spytte i kassa for å redde den skogen som heldigvis fremdeles eksisterer på jorda.

Av hensynet først og fremst til klodens biologiske mangfold, men også til urbefolkningen i regnskogen.

Men ikke av hensyn til norske isbreer.

Og heller ikke av hensyn til klimaet!

Regnskogen er viktig for klimaet og for co2-omsetningen på jorda. Det samme kan vi forsåvidt også si om pampasen noe lenger sør på det sør-amerikanske kontinentet. Og om en rekke andre naturtyper som trues over hele kloden. Forsvinner disse, vil det helt klart ha effekt på klimaet.

Men det er ikke derfor vi skal redde dem! Det er ting her som er mye, mye viktigere enn mulighetene for global oppvarming - eller “climate change” som enkelte nå foretrekker å kalle det. (Dermed er de jo forsikret, uansett hva som skulle skje. Blir det kaldere? Blir det varmere? Hva var det vi sa?)

–

Vi skulle altså så gjerne ha hørt Stoltenberg gi oss den riktige begrunnelsen for å ville verne regnskogen - nemlig at den er verneverdig. At det ville være et ufattelig, tragisk tap, ikke bare for menneskeheten, men for kloden som sådan, om den skulle gå tapt.

Men, hvis det altså for fremtiden skal være slik at ethvert riktig fremstøt i forhold til natur og miljø må begrunnes i klima, klimagasser og co2 - hvor havner vi da?

Dagsavisen, nok en gang:

“– Det er her kampen mot global oppvarming blir avgjort, sier Stoltenberg, og slår ut med hendene.”

Og litt senere:

“– Norge vil ikke ta stilling til enkeltprosjekter. Vi forholder oss til én ting, og det er avskoging, sier Stoltenberg til Dagsavisen.”

Så langt har vi jo fått høre at dette egentlig handler om isbreer. Vi holder døra på gløtt for at dette er Dagsavisens spesielle “vinkel” - men er ikke sikre. Så, det avgjørende spørsmålet er: Hva er viktig for regjeringen? Regnskog eller co2?

Hvis det virkelig er sistnevnte - kan vi havne i en lei knipe.

Verden ha innført handel med co2-kvoter. Slike kvoter er i ferd med å bli verdifulle - det å ha kvoter å selge til land med godt utbygd industri har for lengst blitt en lønnsom forretningsidé. Dermed er det mulig å selge regnskog mot co2-utslipp i rike, industrialiserte land.

Men det er et faktum at mange mener ung skog i full vekst - kanskje til og med såkalt “energiskog” - tar opp mer co2 enn fullvoksen regnskog. Så hvorfor ikke erstatte regnskogen med energiskog? Og få enda flere co2-kvoter å selge?

Vi skal ikke se bort fra at Regjeringen Stoltenberg ikke BARE ser regnskog som en klima-brikke, et trekk for å redde isbreer. Jeg kan likevel ikke la fri meg fra en smule nervøsitet.

Senere samme dag dro Stoltenberg og Dagsavisen innom Flora Tapuna, der “de satser på gummitrær, og guiden viser hvordan man tapper gummi fra trærne langs stien.”

Og så:

” – Gummitrær er bærekraftig og lønnsomt.”

Men dessverre nærmest totalt blottet for biodiversitet.