Kavliprisene er utdelt, det er også Abelprisen. Blir Kavliprisen den nye Nobelprisen? spurte aviser og tv-kanaler. Men – arme Kavli og Abel er vel noe sånt som utfordrere nummer 11 og 12 - eller var det 111 og 112? - i et av verdens råeste reality show: ”Den Nye Nobelprisen.” (Det finnes bare ett, litt råere; kampen om å bli ”Det nye Beatles.”)

Mot seg har de betydeligheter som Albert Lasker Medical Research Awards, Balzan-prisen, Crafoord-prisen, Fields medal, Heineken prisen, Japan-prisen, Kyoto-prisen, Lemelson-prisen, British Royal Societys priser, Wolf-prisen, sånn bare for å skrape litt i overflaten.

Men hvor mange Crafoord- eller Balzan-vinnere kan du nevne på strak arm? Ikke jeg heller.

Dette bringer meg til Ære og berømmelse.

Det finnes noen ytterst få kjente forskere. Einstein har en gjenkjenningsgrad noe oppunder Elvis og Jesus. Besvimende damer, bustete hår, og uten sokker i skoene.

Og så stopper det omtrent der. En del mennesker vet hvordan Darwin så ut, i hvert fall på sine gamle dager, men hvem kjenner Huxley eller Hooker? Ganske mange kjenner Hawking, eller er det rullestolen de drar kjensel på? Men kjenner de Heisenberg eller Bohr?

Historien er full av tapt storhet. Nevnte Huxley, Hooker, Heisenberg og Bohr fikk nok det de fortjente. De forandret verden, verden kvitterte med ros, priser og biografier (Selv om de altså har et stykke igjen til den status man tildeler komikere.).

Skikkelig trist blir ikke denne historien, før vi ser på de som gjorde store oppdagelser, og ikke engang fikk sine kollegers anerkjennelse.

En av vitenskapens bitreste sannheter, er at det ikke er nok å ha rett.

Du må ha rett på riktig måte. Du må ha rett på rett sted. Og du må ha rett til rett tid.

Rett på riktig måte - det var dette Darwin innså, da han satt og filte på evolusjonsteorien i mer enn to tiår: Skal du legge fram verdenshistoriens mest utfordrende påstand, må du jaggumeg gjøre grunnarbeidet skikkelig. Du kan ikke bare hive ut en riktig idé, og så ta det for gitt at verden sier ”Å, så lurt! Nå må vi skynde oss og forandre lærebøkene!”

Darwin hadde nok også sosiale grunnet til å bruke litt ekstra god tid, men han satt ikke akkurat og tvinnet tommeltotter mellom 1837 og 1859. Han samlet et Stillehav av data, et Mount Everest av eksempler, og han bygget opp en argumentasjon så vanntett, at er umulig å lese den, og etterpå være uenig.

Dette er å ha rett på rett måte. Men den godeste Darwin innså en ting til: Å ha rett på rett måte, innebærer å være rett mann. Vitenskapen reagerer litt forskjellig når Hawking legger fram en ny teori, og når Erik Tunstad gjør det. Du må rett og slett være Den Rette!

Darwin innså at dersom hans teori skulle ha noen som helst sjanse for å overleve, måtte den legges fram av en mann med standing noe utenom det vanlige. Han måtte være ulastelig, ærbar, vel respektert – alt dette hadde han inne – og han måtte være den fremste. Akkurat der hadde han litt å hente. Darwin var riktignok ikke noen hvemsomhelst på 1840-tallet. Kjent forfatter og oppdager, respektert som en solid geolog (ikke biolog). Men han var ikke Den fremste.

Så han transformerte seg selv. Fra 1846 til 1854, i åtte år (!), satt han og studerte en tilsynelatende ubetydelig og kjedelig dyregruppe: rur, små krepsdyr i familien Balanidae. Resultatet utga han i et voluminøst tobindsverk, fikk høyhengende priser (nettopp) – og var nå Verdens Fremste Ekspert, en zoolog i ypperste verdensklasse, en mann man ikke utfordret faglig, uten å tenke seg godt om på forhånd.
Først nå var han klar for å gå videre.

Rett på rett sted. Gregor Mendel er kanskje det best kjente eksempelet. Fra Østerrike? Har de universiteter der, da? Ikke snakker’em engelsk, engang! Så Mendels genetikk og arvelover ble liggende på vent i nesten 50 år, før han ble gjenoppdaget – det vil si, før andre gjorde samme oppdagelse.

Rett til rett tid. Dette er kanskje mest paradoksale mekanismen.

Biologen Gunther Stent lanserte tidlig på 1970-tallet konseptet scientific prematurity - det fenomen at enkelte forskere noen ganger er for tidlig ute. Verden er rett og slett ikke klar for det de har å si. Dette kan føre til at ideene ikke slår igjennom, andre ganger til at opphavsmannen ikke får den ære og berømmelse han kanskje hadde fortjent, og muligens til overmål må oppleve å se andre høste samme ære, noen år senere.

Det er bare å plukke eksempler:Siden slutten av 1800-tallet har russiske Dmitri Mendeleyev blitt sett på som mannen som oppfant en av kjemiens og fysikkens viktigste redskaper, den periodiske tabell. Men oppdagelsen ble gjort før ham.

Den engelske kjemikeren John Newlands og den franske mineralogen Alexandre Béguyer de Chancourtois gjorde oppdagelsen uavhengig av, og publiserte før Mendeleyev, mens den tyske kjemikeren Lothar Meyer var aller først ute.

Den store britiske fysikeren William Thomson (Lord Kelvin) kranglet på 1850-tallet med Hermann von Helmholtz med det vi kaller termodynamikkens første lov, erkjennelsen av at varme er arbeid. Men krangelen burde vært unødvendig, ettersom den tyske fysikeren Julius Robert von Mayer allerede hadde formulert loven.

Men heller ikke Mayer var førstemann. Det var derimot den skotske sivilingeniøren John Waterston, som ble både syk og deprimert av sin manglende suksess (artikkelen han skrev forsvant på mystisk vis). Det endte med selvmord.

Liknende historier kan vi fortelle om John Herapath som publiserte en kinetisk gassteori allerede i 1821. Alt for tidlig ute, selvsagt, men til god nytte for James Joule.

Eller den amerikanske fysikeren Joseph Henry som oppdaget elektromagnetisk induksjon før Faraday. Han publiserte, men amerikanske tidsskrifter ble ikke lest i Europa.

Eller Johan Loschmidt, som innså strukturen av ringformede organiske molekyler lenge før Friedrich August Kekulé høstet evig berømmelse for dette.

Eller William Ramsay og Louis-Georges Gouy som uavhengig av hverandre forklarte opphavet til såkalte Brownske bevegelser i god tid før Einstein gjorde det samme.

Eller Ida Tacke Nodack, som på midten av 1930-tallet tolket Enrico Fermi riktig - og innså at det han hadde oppdaget i 1934 var spalting av atomkjerner. Otto Hahn, Fritz Strassmann, Lise Meitner og Otto Frisch har gått over i historien med denne oppdagelsen. Nodak, derimot, har gått i glemmeboken. Kanskje fordi hun ikke ble oppfattet som spesielt sympatisk? Kanskje fordi hun kunne assosieres med nasjonalsosialismen?

Hadde det ikke vært for Lise Meitner, kunne vi også ha antydet at det kanskje også hadde noe med kjønn å gjøre.

Og sånn kan vi fortsette. Vi kunne for eksempel satt opp en liste over alle de som kom på naturlig utvalg før Darwin - men som alle også forbrøt seg mot en eller flere av “reglene” over. Moralen er: Skal du gjøre noe, gjør det skikkelig! Og, enda viktigere: Ha flaks!

Bare en liten påminnelse, altså, før høstens Kavlipriser (hvilke priser, sa du?) og senhøstens Nobelpriser (hvem, sa du?).

Noen får, hvem er glemt? Nobelprisen har jo i tillegg denne tåpelige bestemmelsen om at den ikke kan deles på mer enn tre personer – og ikke tildeles noen som har hatt uflaks og dødd i løpet av de tjue, tretti årene Nobelkomiteen trenger på å bestemme seg. Hvilket betyr årvisse lik i lasten. Årviss forbigåelse og årviss bitter urettferdighet.

Kanskje man heller skulle bli komiker?