”Det er umulig å snakke med de døde,” var Dagbladets store forside denne uken. Mannen som i følge Dagbladet ”sår tvil om prinsessens mulighet til å snakke med de døde,” er Joralf Gjerstad, ”Snåsamannen.”

Cranck versus Cranck – Märtha-saken tok plutselig en morsom vending. Prinsessen gjør forretning på flagrende sjeler – Gjerstad har skapt et liv på samme segments bekostning. So who do you call? Senere i uka fulgte en strøm av medier og spåmenn som enten mente eller ikke mente at de døde med glede tar telefonen. Som overdommere; allehånde representanter for den norske kirke.

Det verste er at jeg nesten kan forstå dem, Dagbladet altså.

Vi er i det påståtte grenselandet mellom tro og vitenskap. De eneste som trår her med stor selvsikkerhet, er de som vet – uten å bry seg med å undersøke. Og pressen vil jo gjerne ha klare svar.

Vitenskapen beveger seg mer varsomt. ”Sannhet” er som kjent et ord som hører hjemme i kirken – i vitenskapens verden er sannheten bare til låns, et ord med datostempling. Og det er sant at vitenskapsfolk skal være forsiktige - men i saker om ”liv og dø” er de blitt i overkant hensynsfulle. Ikke det at jeg tror så godt om norske medier, men hadde de giddet å spore opp forskere som har loddet de farvann Gjerstad og prinsessen manøvrerer, ville de fått nedtonede svar av typen ”Dette kan vi ikke vite noe sikkert om.”

En helt utidig forsiktighet – og selvfølgelig uten sjanse til å nå Dagbladets forside. Hvilket igjen fører til at Snåsamannen ruler.

Forsøk på å gjøre kontrollerte vitenskapelige undersøkelser av såkalt paranormale fenomener var vanlige allerede i siste halvdel av det nittende århundre. Viktoriatiden var besatt av døden, og etter at de amerikanske Fox-søstrene begynte å snakke med de døde gjennom bankelyder i mørklagte rom, startet en farsott av spiritisme som i sin tur avfødte parapsykologiske selskap og forskningsinstitusjoner over hele kloden. Idealet var å bevise eksistensen av det hinsidige gjennom naturvitenskapelige metoder. Bankeånder og svevende medier ble snart avslørt som de svindlene de var – men det måtte da være noe mer der ute? Noe virkelig overnaturlig? Når man vet at noe finnes, gir man seg ikke, og den parapsykologiske vitenskapen utviklet seg etter hvert til en uendelig rekke uutholdelig kjedelige serier dobbeltblinde forsøk på tankeoverføring. Problemet var at man ikke fant noe. Og i de tilfellene man syntes å skimte et eller annet – ble det snart klart at noen hadde pyntet litt på tallene.

De mest klarsynte innså at parapsykologien ikke lenger kunne påberope seg status som en vitenskap i fosterstadiet – men snarere var for en spontanabort å regne. På 1980-tallet begynte tidligere dedikerte parapsykologer å gå over. Susan Blackmore gikk fra å undersøke om ut av kroppen-opplevelsen beviser et liv etter døden, til hvordan opplevelsen kan forklares – fysiologisk og psykologisk. Princeton la ned sitt parapsykologiske laboratorium PEAR i 2007.

Dermed burde forskerne kunne gå ut med noe mer pondus. Vi har forsøkt i 150 år, men ingen har klart å føre fornuftige samtaler med de avdøde. Kontrollerte seanser der ”den døde” blir stilt spørsmål som ”kanalen” ikke kjenner svaret på – har gang på gang vist at vi i det overnaturlige står overfor et møte mellom folk som vet å snakke i uklare vendinger og folk uten evne eller vilje til kritisk tenkning.

Ellers i samfunnet, er det ofte slik at hvis du forgjeves har lett etter noe i over 100 år, begynner du å lure på om det kanskje ikke finnes. Eller, du påpeker at bevisbyrden nå ligger hos de som fortsatt hevder at det eksisterer der ute et sted.

Deserterende parapsykologer tok poenget for flere tiår siden. Så hvorfor lar vitenskapen tro og åndemaning være i fred – som et reservat for sjarlataner og prester?

Er det fordi de ikke tør å trå uti – er det fordi de virkelig mener vi ikke kan vite noe som helst her i verden sikkert nok til å si noe fornuftig om det - eller er det fordi de ikke gidder? Det nytter jo allikevel ikke?

Alle som interessert seg for pyramidekrefter, sjøuhyrer, kald fusjon, homøopati, JFK-sammensvergelser eller levende døde vet at noen ”sannheter” aldri dør, og i hvertfall ikke fordi de er blitt gransket av metodiske forskere. De synes derimot å være styrt av omvendt proporsjonalitet – jo mindre vi vet, jo mer tror vi.

Slik sett er kritisk tenkning som å spa kloakk i motbakke, og forskere har vel bedre ting å drive med, enn å fremstå som bedrevitende tørrpinner på tv-skjermen? De bør i så fall bør huske at selv om de troende er vonde – ja, nærmes umulige å vende, så finnes det en røslig underskog av folk der ute, som rett og slett ikke vet. De er undrende i ordets beste betydning – og trenger alternativer til de røverhistoriene avisene serverer – enten de kommer fra troende prinsesser eller minst like troende trollmenn.

Dette er den eneste kampen fornuften kan vinne, og dette er en utfordring vitenskapsfolk skal ta. Vis dere på scenen, vær et alternativ til kjendisskvalder – så ringer kanskje Dagbladet en vakker dag?

Om en måneds tid arrangeres skeptikerkonferansen Kritisk masse i Oslo. Mange spennende ideer vil bli luftet – men formodentlig ingen skravlende lik. Vi får se om mediene er interessert.