Det var forsåvidt en nyttig påminnelse. Norges angivelig mest reflekterte og oppegående komiker satt på Nytt på nytt og la ut om “Protoninstituttet i Cern” - og det hele endte, forutsigelig nok, opp med et “hvorfor i all verden skal vi bruke penger på dette?”

Ingen grunn til å sippe. Large Hadron Collider HAR et romslig budsjett. Og hvis man oppfatter prosjektet som en øvelse i å skyte partikler rundt i et hull i bakken, kan man vel fristes til å lure på om det ikke finnes billigere måter å gjøre dette på?

For deler av akademia framsto oppstarten for 14 dager siden på en litt annen måte. Det dreide seg om maskinen som skal forandre vår oppfatning av virkeligheten, som skal gjenskape forhold som ikke har eksistert siden et trilliontedels sekund etter Det store smellet, maskinen som skal generere den største energikonsentrasjon noen har sett, noensinne - alle partikkelakseleratorers mor.

Vet ikke helt om den formuleringen fikk det til å kile nevneverdig mye mer i lommeboka? Svaret har vel noe å gjøre med hvor mye av livet ditt du har brukt til å grunne over hvordan virkeligheten Egentlig henger sammen. Og, selvfølgelig, det avhenger av om du regner med at det er LHC som skal levere svarene.

Det kommer sikkert til å gå noen år før de store sensasjonene ruller inn - og det hadde egentlig vært ålreit om Nytt på nytt hadde tatt opp saken et par ganger i mellomtiden: Hvorfor lurer vi egentlig på dette? Hva er det egentlig de tenker på, disse menneskene der nede i hullet? Det hadde virkelig gitt meg et nytt og optimistisk syn på medier og samfunn.

Jeg tror vi kan fortsette å drømme. Men det ligger muligheter for svar her, så store at de til og med kunne ha breaket terskelen for omtale på Dagsrevyen (Jeg husker fremdeles med gremmelse mine forsøk på å bevege NRKs nyhetsavdeling til å omtale COBE-satellittens bekreftelse av Det store smellet en gang tidlig på 1990-tallet. “Universets opprinnelse? Nei, kom ikke her - nå som konsumprisindeksen har beveget seg et kvart prosentpoeng!“)

Det er en viss schwung over spørsmålene denne gangen også. En ting er de jeg nevnte over - noe helt annet er kanskje Fysikkens hellige gral - Teorien om alt, teorien som skal forbinde alle de løse trådene de tjuende århundres fysikere lot henge og slenge.

Kvantefysikken, som ikke lar seg kombinere med en teori om tyngdekraft - altså relativitetsteorien - som ikke helt stemmer med strengteoriene - som slett ikke stemmer med seg selv. For strengteorien er tiltagende schizofren, hevdes det, og i dag forekommer det millioner på millioner av versjoner. Hvilket gjør oss til bare forsiktige optimister når det gjelder utsiktene til enighet om hvordan virkeligheten egentlig henger sammen.

Alt er nemlig ikke helt på stell i fysikernes hus - mener noen av dem. En ting er de faglige utfordringene, så formidable at Einstein selv måtte gi opp - en annen ting er at fysikere i visse kretser har begynt å murre og ymte om at det har gått mugg, råte og prestisje i den fysiske teori. Det begynner nemlig å bli en del år siden sist man kunne skryte på seg et skikkelig “gjennombrudd”.

Men nå er LHC her for å redde oss. Noe av det første fysikerne håper å få øye på, er Higgs boson, partikkelen som gir partikler masse. Hvis Higgs boson virkelig eksisterer, da. Ellers på fysikernes ønskeliste finner vi ekstra dimensjoner, supersymmetri, nye krefter - nok en gang: Hvis de virkelig eksisterer.

Fysikerne er kanskje mest spent på supersymmetrien: Kvantefysikken sier at bølger er partikler og at partikler er bølger. I tillegg skiller den mellom to hovedklasser av elementærobjekter - som også kan skifte plass uten at det skal gjøre for mye: fermioner og bosoner. Alle partikler som danner masse, som elektroner, protoner, nøytrinoer er fermioner. Alle krefter er bosoner. Fotoner er bosoner. Og den ovenfor nevnte, og ukjente Higgs er et boson.

For å skape orden i akkurat denne kroken av virkeligheten, har fysikerne postulert eksistensen av et fenomen de kaller supersymmetri, som kort sagt går ut på at hver eneste kjente partikkel har en ukjent superpartner. Supersymmetri er derfor en prosess der du kan erstatte et fermion med et boson - og fremdeles stå der med en stabil modell av verden.

Kan dette virkelig stemme? Kanskje. Kanskje ikke. Det er mer enn 30 år siden supersymmetriteorien ble oppfunnet første gang, og den har kommet i fornyete utgaver flere ganger siden. Men ingen har klart å formulere en falsifiserbar teori om dem.

Og hver eneste gang man har åpnet en ny partikkelakselerator, har noe av det første man har sett etter vært en av disse superpartiklene som supersymmetriteoriene sier skal eksistere.

Så langt uten hell!

Mer om fysikkens grunnsteiner og utvikling i morgen!