Nobelprisen i medisin til Luc Montagnier.

Det får en til å tenke. For eksempel, kanskje, at det tross alt finnes rettferdighet her i verden?

Luc Montagnier er mannen vi alle husker fra AIDS-kontroversene på 1980-tallet, franskmannen som hevdet at det var han som oppdaget HIV-viruset – og som ingen helt trodde på. I hvert fall ikke i begynnelsen. For amerikanerne hadde jo Robert Gallo, og han framsto nærmest som en vitenskapelig superstjerne, en akademisk champagnecelebritet av mest ufordragelige klasse.

Montagnier og hans franske lab ble liksom litt stusselig i forhold.

Nå har det seg slik at det heller ikke helt var Montagnier som oppdaget viruset. Det ble gjort av hans kvinnelige underordnede, Francoise Barré. Det skjedde den 29. januar 1983, ved Pasteurinstituttet i Paris – hun hentet det fra en kultur basert på blodceller fra en pasient ved navn Frédéric Brugilère.

Men hun får nå den ære hun fortjener. Francoise Barré-Sinoussi (hun har kanskje giftet seg siden sist?) og Montagnier deler halvparten av prisen. Ære være Nobel-komiteen for det – for Montagnier forsøkte lenge, i god fransk machostil - eller kanskje i henhold til akademiske tradisjoner? – å innkassere hele æren for seg selv.*

Mye rart her, altså. Men det rareste ble servert fra den andre siden av Atlanteren.

Historien om hiv-viruset går omtrent som følger: Våren 1981 begynte det å dukke opp unge homofile menn på amerikanske sykehus, alle med mystiske symptomer – og alle døde. I 1982 ble tilstanden døpt Acquired immune deficiency syndrome - AIDS.

Men hva i all verden var årsaken? Kunne det være Guds straffedom for et syndig liv? Kunne det være immunsystemet som brøt sammen på grunn av overbelastning? Eller var det et virus?

Det oppsto panikk: Sto vi overfor den nye Svartedauden? Dermed var rotteracet i gang: Mannen som løste “AIDS-gåten” ville få Nobelpriser og evig berømmelse!

I januar 1983 isolerte så Francoise Barré et nytt virus, som franskmennene kalte LAV.

Et par drøye år tidligere, i desember 1980, hadde to amerikanske forskere, Poiesz og Ruscetti oppdaget et virus de kalte HTLV i blodet til pasienter med blodcellekreft.

I mai 1983 rapporterte sjefen deres, Robert Gallo, ved det nasjonale kreftforskningsinstituttet, at han hadde isolert HTLV i en AIDS-pasient. Han var overbevist om at HTLV forårsaket AIDS.

At franskmennene allerede hadde funnet et slikt virus, og kalt det LAV, var åpenbart uvesentlig. Den som behersker mediene får æren, og de viktige tidsskriftene, som Nature og Science, hadde ikke villet publisere de franske artiklene. Kanskje fordi de tok det for gitt at de store gjennombruddene skulle komme fra amerikanske forskere?

Gallo, derimot, hadde klippekort i mediene, og når han nå publiserte, viste han tilsynelatende storhet ved å overtale redaksjonen i Science til også å trykke en artikkel skrevet av franskmennene.

I denne artikkelen, som ble plassert bak flere Gallo-artikler skrev Barré og Montagnier at deres LAV var et helt annet virus enn Gallos HTLV. Hvilket var korrekt. Franskmennene hadde funnet AIDSviruset, amerikanerne var på bærtur.

Men dette måtte man lete godt etter, for å oppdage. I et forord til Montagniers artikkel skrev nemlig Gallo at LAV var et “HTLV-liknende” virus – som bekreftet hans gjennombrudd. Dermed ble Robert Gallo hyllet. “På linje med Freud og Einstein”. Nobelpriser glimtet i det fjerne.

Amerikanerne begynte imidlertid å ane uro da de skulle utvikle en hiv-test. Det er jo ikke så lett, når du jobber med feil virus… Men klarte Gallo og hans kolleger å innrømme at de var på villspor? Selvsagt ikke.

En viktig saksopplysning er at Gallo i juli 1983, og ved flere anledninger senere, mottok virusprøver fra franskmennene, “for å sammenlikne med sine egne funn”.

Så – etter veldig mye om og men – klarer endelig en av Gallos medarbeidere, Mika Popovic, å dyrke noe de kaller HTLV-3b, og på basis av denne kulturen klarte de å utvikle en test.

Herfra blir historien om mulig enda mer innfløkt: Amerikanernes HTLV-3b og franskmennenes LAV viste seg etter hvert å være veldig like - faktisk så like, at de måtte ha kommet fra samme pasient! For å gjøre en lang historie kort: Gallo hadde stjålet franskmennenes virus – for deretter å fremstille LAV som HTLV.

Han hadde altså oppdaget feil virus, alt for seint - men fikk likevel æren, berømmelsen og alle pengene.

Men noen, ikke minst franskmennene, luktet mugg, og i 1987 var situasjonen så betent at Reagan og Chirac måtte på banen. Det dreide seg tross alt om store penger – hele verden trengte hiv-tester, og politikerne fant en minnelig løsning der franskmenn og amerikanere delte utbyttet.

Gallo på sin side, nektet plent. Han hadde isolert sine egne virus, og slett ikke stjålet noe. Men det er vanskelig å skjule vitenskapelig svindel, særlig i en tid da genteknologi og DNA-analyser går fremover med sjumilssteg.

I mai 1991 krøp Gallo til korset – i hvert fall nesten – og innrømmet at det er en svak mulighet for at hans prøver kan ha blitt forurenset av det franske LAV – ved et uhell. Samme år ble hans medarbeider Mika Popovic dømt av OSI, the Office of Scientific Integrity.

I 1993 trakk OSI etterfølger, ORI (NIHs Office of Research Integrity) sin sak mot Gallo. Han går fri, men mister noe av sin fordums glans.

Og i 2008 havner altså Nobelprisen på rett adresse. Ikke dårlig!

PS: Det er selvsagt skrevet en glimrende bok om denne historien – forskning.nos anmeldelse er her:

 * Noen husker kanskje historien om Jocelyn Bell, den kvinnelige hovedfagsstudenten som ble snytt for Nobelprisen? Veilederen, den britiske astronomen Anthony Hewish, fikk prisen i 1974 for oppdagelsen av pulsarene. Etter en stund ble det klart at hans student Bell var sterkt involvert i oppdagelsen, uten at det ble noen priser av det for hennes del. Les mer her: