Det var tidlig på 1990-tallet, under den forrige bølgen. Dette var tiden da Hugo Healer helbredet kreft, mens psykolog Rune Amundsen levde av å fortelle oss at vi lever før vi blir født – og tenker du godt etter, har du kanskje noen gode minner fra ditt liv ved Ludvig den 14.s hoff? Om det ikke var fangevokter i Auschwitz, du var, da …
Det var i det hele tatt raust med hukommelse i omløp, og Ene-Liis Lundberg, healeren, spådamen, kiromantikeren, astrologen med mer, introduserte en nyskapning, da hun i sin faste spalte i Allers kunne fortelle at hun husket befruktningsøyeblikket.
Ikke sine barns unnfangelse – noen og enhver kan ha muntre minner om slikt, opptil flere år etterpå – men sin egen! Da Han møtte Henne – en sædcelles erindringer.
Samtidig, et sted i Nordmarka, møtte spiritistkunstneren Barbara Hickin ikke bare Henrik Ibsen, Ole Bull, Edvard Grieg – med koner - men også en noe fåmælt Theodor Kittelsen: “Kunstneren presenterte seg som Theo og viste meg en dør (door) – det betydde altså Theodor,” kunne vi lese i Norges mest seriøse avis, den 16. oktober 1991.
At det går an å være så lettlurt. Det finnes da ikke dører i Nordmarka!
Det var også på denne tiden tv-kanalene begynte å fylle opp industrilokalene langs Akerselva, og det var på denne tiden Skepsis, foreningen til bekjempelse av moderne overtro, ble stiftet. I ren nødverge.
Dermed fikk undertegnede sine 15 minutter. “Det alternative” var milliardbutikk, og reklamekanalene ville ha sin del av kaka. Så: Jeg vil ikke akkurat kalle det høy rotasjon, men den yngre Tunstad ble regelmessig hanket inn til allehånde underholdnings- og debattprogrammer – i rollen som surmaget skeptiker, firkantsrasjonalisten hvis oppgave var å riste oppgitt på hodet, himle med øynene, og gi de plantefargete ytterligere vann på mølla.
Det var én “alternativ” som var større, sterkere og mer imponerende enn alle de andre: Rauni-Leena Luukanen - legen som reiste med de utenomjordiske:
“Har du sett UFO’er selv? Jag resar med dom!”, uttalte hun i et intervju med sitt hofforgan, tidligere refererte Aftenposten.
Legen – eller var hun tidligere finsk helseminister? Hun var litt uklar på det punktet – kunne i samme intervju fortelle at de utenomjordiske kommer i to tapninger: De små, pæreformete og kjønnsløse – og varianten “nordic” – tre meter høye. Aftenposten avsto fra ytterligere detaljer.
Begge raser er forøvrig veldig glade i jordbæris (Morgenbladet, 8. mars 1994).
Jeg møtte Rauni-Leena i debatt en del ganger, enten det dreide seg om at “noen” hadde brutt seg inn og stjålet hennes kopi av “Den store amerikanske UFO-rapporten” – den som beviste at hun hadde rett, eller det dreide seg om hennes mange ferieturer med de utenomjordiske.
Siste gangen jeg møtte henne, var hun ute i et svært viktig ærend: “De” har utstyrt alle trafikklys i Oslo med dødsstråler! “De” venter bare på signal til å aktivere dem. Rystende!
Jeg tror det var da jeg oppdaget den: Tunstads 1. lov.
Antagelig har andre oppdaget den før meg, så navnet blir vel neppe stående. Men likevel. Programmene pleide å forløpe omtrent på følgende måte: Programleder sier hei. Rauni-Leena snakker. Rauni-Leena snakker enda mer. Og så litt til. Programleder snur seg mot Tunstad, borer blikket i ham, legger sine øynebryn i kritiske, revolverjournalistiske folder, før han utbryter:
Hvorfor tror du ikke at Rauni-Leena snakker sant? Påstår du at hun lyver, når hun snakker om dødsstrålene i Oslo sentrum?!? Tunstad snakker to minutter. Rauni-Leena nok en gang. Program over.
Jeg opplevde det igjen og igjen. “Han sier han kan snakke med de døde – hvorfor tror du ikke på dette?” “Påstår du at hun lyver, når hun forteller at hun er Jomfru Maria?” “Tunstad – hvorfor tror du ikke at denne mannen kan fly??”
Jeg vennet meg til det etterhvert, men det forundret meg i starten. I min naivitet trodde jeg at en journalist, altså programlederen, skulle finne det interessant å spørre ut en person som sitter inne med livsviktig informasjon om dødsstråler, eller som sier han kan helbrede kreft og AIDS over telefonen.
Hvordan vet du dette? Hvem er “De”? Hva slags stråler? Hva kommer dine metoder til å bety for sykehuskøene? Når åpner du klinikk? Når starter du arbeidet med å lære opp legene? Regner du med å få Nobelpris?
Eller kanskje noe mer kritisk?
Men, nei – det mest interessante var å grille den som var så uforskammet å tvile.
Hadde journalistene hatt en vag formening om vitenskapelig metode, eller bare kritisk tenkning, ville de kanskje huske noe om hvor bevisbyrden ligger i slik saker. Det er den som serverer en fantastisk påstand, som plikter å bevise den.
Vitenskapen er slik innrettet: Det finnes millioner av forskere, det publiseres millioner av arbeider hvert år. Det går ikke an å sjekke alt, så det er opptil den som legger fram en påstand, å bevise at den er riktig.
I tillegg: Jo mer dristig, sensasjonell eller fantastisk påstanden er – jo mer den bryter med det vi mener å vite om verden – jo sterkere beviser må legges fram.
Slik burde resten av samfunnet også være innrettet. Og det er det også – forsåvidt.
Tenk deg at du skal kjøpe bruktbil. “Denne bruker 0,2 liter på mila, kan ikke ruste, er stålplateforsterket på alle kanter – og koster altså bare 21 000 …”
“Det finnes ingen mangler her – mugglukta kommer ikke fra kjelleren – men fra naboen – så her er det bare å underskrive.” Tror ikke det, nei…
Men når det kommer til “det åndelige” og “alternative” – da er vi åpenbart villige til å kjøpe det meste, forutsatt at det ikke underbygges med forstyrrende, usexy detaljer som logikk, dokumentasjon og andre firkantete tanker.
Tunstads 1. lov, altså, om omvendt bevisbyrde – og slett journalistikk: Det er kritikeren som skal bevise at trafikklys ikke dreper.
Neste uke: Tunstads 2. lov.
