I min mors bokhylle finner jeg boka Folkemedisin, skrevet av en dr. med. D. C. Jarvis, og utgitt på Hjemmenes forlag i 1964. Så vidt jeg husker ble den dratt i hus av en ugift tante, med mange tanker om kosthold og helse.

Sett i lys av dagens perversjoner – bekjemp din kreft med cola og isposer! – er den nokså uskyldig og nesten litt søt – og handler egentlig ikke om annet enn at vi, nå i ”tablettenes og pillenes tidsalder”, må søke tilbake til den medisin naturen har gitt oss – honning er sunt, jod også – og husk å tygge tare. Hvis man i tillegg ” … er villig til og klarer å følge sin rases diet” – kan en regne med å holde seg ”sterk, aktiv og fri for sykdom til sine dagers ende.”

1960-tallets helseguru fremstår således som seriøs, sammenliknet med kvantehealeren Deepak Chopra, sier det bare er å bestemme seg for å ikke bli gammel og syk.

Jeg har uansett sittet og sett på ryggen til denne boka helt siden barndommen (tror ikke mora mitt har gjort stort annet med den, heller). Og ett spørsmål har ligget og gnagd: Dr. med. D. C. Jarvis? Hvorfor dr. med.?

Spørsmålet meldte seg igjen for fullt sist helg, da jeg i et mistolket anfall av fysisk overskudd, ryddet boklageret mitt. Her sto de stablet, alle de bøkene jeg ikke utstår, som jeg egentlig ikke vil ha, men som kanskje kan komme til nytte en vakker dag? Det er ikke farlig å dø. Livet før livet. Kjenn din indre styrke. Kreft – Gåten som ikke finnes. Hvem er jeg? Elektromagnetismen og livet. Vitenskapen om det “overnaturlige”. Meter på meter på meter med åndelighet og glorete farger.

Det ble en svett dag, slepende og slitende på kasser fulle av bøkene til Dr. Med. Ryke Geerd Hamer, Dr. Rauni-Leena Luukanen, Dr. Raymond Moody og Professor Georg Hygen.

Det var da voldsomt til faglige kvalifikasjoner!?

–

Fenomenet er selvfølgelig bare et eksempel på et av verdens eldste triks: Har du ikke så mye å fare med – bruk autoritet. I mangel av gode argumenter, si at den verdenskjente professor Ditt eller den minst like navngjetne doktor Datt støtter deg – du skal være tøff, for å krangle med en nobelprisvinner.

Av og til kan dette være en helt legitim strategi. Hvis du er i tvil om et emne – sjekk hva fagfolk sier. Hvis du står overfor valget mellom å tilslutte deg kvantefysikken, slik den forstås av bygdefysiker Ole Hansen – eller kvantefysikken, slik den forstås av professorene på Fysisk institutt, UiO – velg det siste.

Selvfølgelig risikerer du å tabbe deg ut. Forestill deg at du skulle velge side i 1858 – mellom det ypperste biologiske etablissement – og denne bygdebiologen Charles Darwin …

Så, vær på vakt – autoritet er ikke alltid nok i seg selv. Særlig er det ett poeng som er viktigere enn de andre: Sjekk hva autoriteten er autoritet på.

Norges fremste autoritet på parapsykologi var i flere tiår ovenfor nevnte professor Georg Hygen. Kunne noen lese tanker, kunne noen snakke med de døde – eller bøye skjeer med tankekraft – fram kom professor Hygen, med sine fortellinger om at vitenskapen nå så godt som har bevist at det er mer mellom himmel og jord. Som sekretær i Norsk parapsykologisk forening, hadde professor Hygen uten tvil god kjennskap til det store intet. Jeg intervjuet ham noen ganger – har til og med en liten båndrull liggende, som et minne om en mann som døde for mange år siden – og han slo meg først og fremst som veldig godtroende.

Det var kanskje derfor han var så påpasselig med alltid å hete professor Georg Hygen? Men han var slett ikke – slik de fleste oppfattet det – professor i parapsykologi. Han var professor i botanikk.

Herfra kan vi slutte at det ikke finnes virkelige autoriteter. Folk er ikke autoriteter generelt og i seg selv – de er autoriteter på sine vanligvis nokså snevre fagfelt.

Et av de største autoritetssymbolene, et av de sikreste kortene når du er i faglig nød, er å trekke fram din Ph.D, din dr. med., eller dr. philos. Men gjør en doktorgrad argumentet ditt bedre? Den er et bevis på at du vet ekstremt mye om et svært begrenset felt – og at du har klart å overleve en muntlig eksamen. Skal vi foreta noen gjetninger utover dette, heller jeg til å tro at doktoranden – på vei mot sin grad – må ha valgt bort en hel masse breddekunnskap, som vi litt mindre spesialiserte har lett og lest oss fram til.

Likevel – bøkene som slet ryggen av meg sist helg, var ikke bare skrevet av angivelig velrenommerte doktormedere, de handlet i tillegg alle sammen om ting vi med et understatement kan kalle reint vås.

Tilfeldig? Neppe!

Jo mer på jordet en forfatter er – jo større er sjansen for at han flasher doktorgraden – hvis han har en. Er du ikke overbevist, kan du jo stikke innom din lokale bokhandel. Selv de minste og mest provinsielle av dem har en egen seksjon for ”Livsstil”, ”Alternativt livssyn” , ”Selvforbedring” – eller ”Fag”, som noen liker å kalle det. Sjekk hvor mange av forfatterne av bøkene om utenomjordiske helsekostmirakler, som finner det nødvendig å oppgi detaljer om sin allmenndannelse på bokas rygg.

Sjekk deretter, dersom du er så lykkelig å befinne deg i nærheten av en bokhandel med ekte fagbøker, om det samme gjelder for bøker som ikke handler om livet før og etter døden.

Vi sitter her altså med to poenger: Sjekk hva autoriteten er autoritet på. Et professorat i botanikk, gjør deg ikke til ekspert på parapsykologi - med mindre doktoren har doktorert i det feltet som diskuteres – glem det! OG: Finner en forfatter det nødvendig å oppgi tittelen sin allerede på bokryggen, da bør varsellamper lyse og alarmene hyle.

Tunstads 2. lov, altså, om argumentasjon fra autoritet og flashing av kred: Jo semre innhold, jo fjongere tittel.