Her forteller de om hvordan de jobber for å jobbe helsefremmende i anstalter sterkt preget av kontroll og sikkerhet.

Om hvorfor håp er så viktig i arbeidet deres.

Om hva et fengsel er og kan gjøre med mennesker.

Og om den profesjonelle uroen flere av dem opplever i møte med stramme budsjetter og for få ansatte på jobb.

Boka er utgitt på Scandinavian Academic Press. Den er i hovedsak skrevet av meg, som til daglig er professor ved sentrene for omsorgsforskning i sør og øst, med bidrag av Inger Beate Larsen (professor emerita i psykososial helse) og Åsne de Presno (førstelektor og studieprogramleder for sykepleierutdanningen ved UiA).

I dette blogginnlegget vil du få litt mer kjennskap til bakgrunnen for boka og hva den handler om. 

Tettest på og mest til stede

Det finnes flere profesjoner som gir helse- og omsorgshjelp i fengsel, og det er legen som har det medisinskfaglige ansvaret. Men det er sykepleierne som gjerne kommer tettest på dem som er fengslet. 

Det er de som har den første helsesamtalen med alle nyinnsatte. Det er de som varetektsinnsatte og domfelte først henvender seg til når de trenger helse- og omsorgstjenester. Det er de av helsepersonellet som er mest til stede i løpet av arbeidsuka. Og det er de fengselsbetjenter og fengselets mellomledere som oftest tar kontakt med for å be om helsefaglige råd eller melde bekymring om helsetilstanden til en som er fengslet.

Sykepleie i en straffeinstitusjon

Sykepleierne er ikke ansatt av fengselet, men av den kommunen hvor anstalten geografisk er plassert. De har et lovpålagt ansvar for å sørge for at de fengslede får det helse- og omsorgstilbudet de har krav på. De har også plikt til å samarbeide med de fengselsansatte, men regelverket legger samtidig opp til at kriminalomsorgen er herre i eget hus.

Sykepleierne er på den måten inviterte profesjonelle gjester som må forholde seg til at det er kriminalomsorgen som har det siste ordet – også når det gjelder avgjørelser som etter helsepersonellets vurdering går negativt utover helsen til de varetektsinnsatte og domfelte.

De går inn i fengselet med et oppdrag om å fremme helse, forebygge sykdom, gjenopprette helse og lindre lidelse.

Men de har arbeidshverdagen i en institusjon som Helsedirektoratet har sagt har «avgjørelsesmyndighet og vedtaksrett» etter straffegjennomføringslovens bestemmelser.

Og de skal jobbe med domfelte pasienter som politikerne har bestemt skal oppleve fengselsoppholdet som et onde. For straff er ifølge lovgiver nettopp det: et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han eller hun skal føle det som et onde.

«En sykepleier er en sykepleier her inne også», sa en av sykepleierne jeg intervjuet, men la til: 

«Utfordringen er at vi er avhengige av politi og kriminalomsorg for å få gjennomført en del tiltak, og at det systemet de innsatte er i, fengselet i seg selv, motarbeider helsen deres. … Fengselssystemet i seg selv er et krenkende system, selv om betjenter er hyggelige og omsorgsfulle. … Det er det motsatte av sykepleie. Fengselet er rett og slett det.»

Mellom frihetsberøvelse og omsorg

Det er inn i disse spennene mellom frihetsberøvelse og omsorg, sikkerhetshensyn og ivaretakelse av enkeltpersoners helse jeg har ønsket å ta med leserne av denne boka. Hvordan er arbeidsdagene for dem som jobber som sykepleiere i fengsel? Hvordan oppleves samarbeidet med kriminalomsorgen og de fengselsansatte? Og hva gjør de for å kunne utøve god og forsvarlig sykepleie innenfor murene i norske høysikkerhetsavdelinger?

De europeiske fengselsreglene sier at det i alle fengsler skal være personell med egnet opplæring i sykepleie. Slik er da også praksisen i Norge. Sykepleierne i fengsel fyller til sammen i underkant av 120 årsverk. Denne boka baserer seg på intervjuer med seksten av disse sykepleierne, tretten kvinner og tre menn, som har arbeidshverdagen i til sammen 9 av landets 31 høysikkerhetsfengsler.

«Hvorfor er det ikke mye mer fokus?»

I samtalene vi hadde, fortalte de om gode arbeidsøyeblikk, utfordrende dager på avdelingen og relasjonen til pasientene. Vi snakket om de har vært redde i møte med dem som er fengslet. Om selvmord og selvskading, medisinbruk og søvnproblemer i høysikkerhetsfengslene. Om håpets plass og betydning i fengselet. Og om sykepleierhverdagene i anstalt – gjennom de oppgavene de har, og de møtene som finner sted på medisinrommet og sykepleierkontoret, i laboratoriet, fellesområdene eller på cella.

«Jeg skjønner det egentlig ikke: Hvorfor det ikke er mye mer fokus på det vi gjør?» sa en av sykepleierne jeg intervjuet.

Det er mitt håp at vi med denne boka, den første om sykepleierne i norske fengsler, gir et innblikk i, forståelse for og kunnskap om den jobben de gjør og den betydningen de har i den norske fengselshverdagen.

-

Har du fått med deg disse artiklene fra Senter for omsorgsforskning?

·  Verdige liv er viktig for alle. Hos innsatte kan det fort bli oversett (14.11.2022)

·  Omsorg for innsatte (29.04.2022)