Hjemmetjenesten kan sammenlignes med en båt. Dette er en båt det stilles store krav og forventninger til, som skal operere fleksibelt, holde ruten og tiden og levere last – altså tjenester – av god kvalitet til lavest mulig kostnad. Noen mener båten ikke går ofte nok, og at når den går, så går den for sakte og finner ikke alltid riktig kai. 

Andre opplever at lasten de mottar, ikke lever opp til forventningene de har. Samtidig kan lasten den skal levere, noen ganger være for tung for båten og besetningen – eller for kvinnskapet – for det er kvinner som drifter denne båten.

Mangler drivstoff

I økende grad har også båten for lite drivstoff i form av økonomiske ressurser og for få matroser på dekk i form av driftspersonell (Meld. St. 31 (2023–2024); NOU 2023: 4). Nå krever rederiet (staten) og verftet (kommunen) at båten må driftes på andre måter. Den må bygges om. Under ombyggingen må den fortsatt være i drift, for daglig er mange avhengig av lasten den leverer. Men hvordan kan man bygge en båt mens man ror?

I fem år har forskere ved Senter for omsorgsforskning, vest ved Høgskolen på Vestlandet har sammen med NORCE drevet følgeforskning på to slike båter. Vi har fulgt innovasjonsarbeid i kommunenes hjemmebaserte tjenester for å lære mer om hva som driver slikt arbeid fremover, og hvilke utfordringer aktørene møter (INCA, 2024).

For å illustrere resultatene våre på en lettfattelig måte har vi laget en film: SE FILMEN HER.

I begge kommunene har dyktige ledere og ansatte gjennomført gode prosjekter som har ført til nyttige endringer i organiseringen av tjenestene. Hvilke andre innsikter har prosjektet gitt oss? Vi fortsetter med båtmetaforen.

Kommunen er verftet

Mange peker på innovasjon som redningsfartøy (Hansen et al., 2024; Meld. St. 15 (2017–2018); Meld. St. 24 (2022–2023); Meld. St. 29 (2012–2013); NOU 2011: 11; Rønning, 2021; Thøgersen & Waldorff, 2022). Staten – eller rederiet – bestiller en viss type båt som skal kunne levere en viss type last. Kommunene er verft som så bygger båter som skal svare på denne bestillingen. Det er mange grunner til at dette er en krevende operasjon.

For det første er hjemmetjenesten en båt med hyppige skifter i reiseruten. Den leverer lovpålagte tjenester der alle som til enhver tid har behov, skal få besøk og hjelp, og derfor varierer det både hvor og hvor mange steder den skal innom. Farvannet og værforholdene endrer seg også ofte med stadig innføring av nye fokusområder som hverdagsrehabilitering, tverrfaglig innsats, bærekraft, velferdsteknologi, ny oppgavedeling eller andre strømninger (Dahl, 2017; Fjellså et al., 2023; Haukelien & Aaltvedt, 2024; Kamp & Dybbroe, 2023; Meld. St. 38 (2020–2021); Vike et al., 2024; Øygarden et al., 2020; Øygarden et al., 2023).

Besetning kommer og går

Besetningen er også skiftende. Døgndrift, turnus, små stillinger, vikarbruk og arbeid som utføres i andres hjem, fører til at kvinnskapet sjelden er samlet på båten (Haukelien, 2013; Vike et al., 2024). Besetningen er også minkende i forhold til omfanget av oppgaver som skal løses (NOU 2023: 4). Mange i besetningen pensjonerer seg eller slutter av andre årsaker, og færre stiger om bord. Det merkes allerede godt at tilgangen på nye matroser er en utfordring.

En skiftende kontekst og økonomiske og kapasitetsmessige begrensninger preger dermed hvilke ideer om nye løsninger som kan utvikles, og ikke minst arbeidet med å gjøre ideene om til praksis. Strategien blir å bygge båten mens en ror. Alt vedlikehold og alle utbedringer gjøres som prosjekter mens tjenestene driftes som normalt (Jacobsen, 2022). Arbeidet utføres av den operative besetningen på og rundt båten med begrensede ressurser avsatt til selve innovasjonsarbeidet. Dette kan være barrierer for vellykket innovasjon.

Hva skal båten rustes for?

Det kan videre være uklart hva båten skal rustes for, hvilke utbedringer den trenger, og hvordan den til slutt bør se ut. Det foregår ofte mange samtidige utviklingsprosesser og prosjekter, kanskje bygges det i den samme hjemmetjenesten både motor, ekstra master til seil eller nye årer samtidig. Kommunens ulike tjenester som helhet kan ses som mange småbåter som bør bevege seg i samme retning, men som ikke nødvendigvis kjenner til hverandre. 

Det er vanskelig å få oversikt over utbedringer andre har gjort på lignende båter, og om noe av dette kan brukes som byggetegning eller modell. Det er også svært krevende å få til god og grundig involvering av ansatte i innovasjonsarbeidet med nødvendig kompetanseutvikling, grundige analyser av hvilke organisasjonsendringer som vil være nødvendig for å få en ny ide til å fungere, og tid til å forberede dette før en iverksetter det nye. En har også begrenset tid til å evaluere det som er gjennomført, justere, og så bygge videre på det en allerede har fått til.

Rederi og kvinnskap ønsker ny kurs

Noen faktorer driver likevel utbedringen av båten, eller innovasjonsarbeidet, fremover. For det første er hverken rederiet, verftet eller besetningen i tvil om at ressursbehovet i fremtiden krever at noe må gjøres. Det finnes mye kommunal innovasjons- og prosjektkompetanse om bord på båten og eksterne ressurser som kan bidra med blikk utenfra, med støtte, påfyll av kompetanse og følgeforskning. 

Ikke minst gjør kreative og dyktige ledere og ansatte på båten en stor innsats hver dag for både å levere last og videreutvikle båten – samtidig. Dette er en drivkraft, men det legger også til rette for skvis, og i verste fall utnytting, der en kan bli presset til å strekke seg for langt.

Så lenge båten må bygges mens en ror, mener vi det ligger noen grunnleggende problemer i det at rederiet peker på innovasjon som løsningen på utfordringene sektoren står overfor. Det vitner om en manglende forståelse for, eller vilje til å ta inn over seg, hvor ressurskrevende kombinasjonen av et grundig og godt innovasjonsarbeid og døgndrift av hjemmetjenester faktisk er.

Et godt rustet fartøy

Kanskje er det umulig å få til en ferdig, godt rustet båt med innovasjonsprosjekt som metode. For å tenke nytt og gjøre noe nytt trenger man tid og pusterom. Det trengs utviklingsprosesser med lang nok tidshorisont, og tilstrekkelig pusterom i den daglige driften, til at man kan forankre arbeidet på alle nivåer i organisasjonen, gjøre gode kartlegginger og grundige forberedelser i forkant av endringer som innføres, gi god nok informasjon til alle berørte, legge til rette for bred og meningsfull deltagelse fra kvinnskapet og ha rom for å tenke seg om og justere planer og kurs underveis.

Den tidsklemma hjemmetjenestene står i, forteller oss at vi bør snakke mindre om innovasjon som universalmiddel og mer om kontekst og ressurser. Omstilling krever ressurser, og vi kan ikke spare oss til innovasjon.

Tekstene er også publisert i Tidsskrift for Omsorgsforskning Innovation in municipal home-based healthcare services (INCA): Å bygge båten mens en ror: om innovasjonsarbeid i hjemmebaserte tjenester | Tidsskrift for omsorgsforskning. Denne er skrevet av Olaug Øygarden, Leif Harle Gressgård og Tine Nesbø Tøerseth ved Norce, i samarbeid med forfatterne av dette blogginnlegget.