Den som er fri til å gå, velger ofte å bli. Det ser vi mange ganger

Dette menneskelige perspektivet, ble løftet fram i dokumentarfilmen Human Forever, som fortsatt vises rundt om i landet. Filmen følger nederlandske Teun Toebes, som har satt seg som mål å forbedre livskvaliteten til mennesker med demens verden over.

Gjennom sitt arbeid utfordrer han oss til å tenke annerledes om demens, frihet og menneskeverd. Sammen med Article 25 Foundation arbeider han for tre sentrale mål:

• Alle teller med. Mennesker med demens fortjener en fullverdig plass i samfunnet, med frihet, tilhørighet og mulighet til å leve et meningsfylt liv.

•  Fra stigma til fellesskap. Gjennom bedre kontakt mellom personer med demens, familier og nærmiljø styrkes relasjoner og meningsfulle møter.

• Endring starter med læring. Kunnskap og undervisning skal bidra til at kommende generasjoner møter mennesker med demens med større forståelse og respekt

Tillit skaper trygghet

«Hvis jeg er fri til å gå, kan jeg velge å bli.» Faktisk gjelder dette mange situasjoner i livet. Hvis du føler at du blir holdt tilbake, oppstår ofte behovet for å dra og kjempe imot. Men hvis du opplever frihet og får velge selv, skapes det rom for tillit, trygghet og ro.

Dette ser vi også hos personer som lever med demens.

Etter hvert som hukommelsen svekkes, blir følelsene ofte viktigere. Man husker kanskje ikke alltid hva som ble sagt eller gjort, men følelsen av å bli møtt med respekt, tillit og frihet sitter igjen. Følelsen av å bli sett som et menneske.

Frihet som utgangspunkt

I flere europeiske land har «åpen dør»-perspektivet fått økt oppmerksomhet siste årene. Utgangspunktet er at frihet og deltakelse skal være normen, ikke fordi det ikke finnes risiko, men fordi livskvalitet starter med tillit.

I helse- og omsorgstjenesten anerkjennes det i stadig større grad at frihet bør være utgangspunktet, og at begrensninger bare skal brukes når det ikke finnes andre forsvarlige alternativer.

Tidligere har vi ofte sett at når man prøver å stoppe folk, øker trangen til å gå. Uro, spenning og motstand kan oppstå. Men når mennesker opplever at de er frie til å gå, skjer det ofte noe spesielt. Roen vender tilbake. Folk føler seg sett, betrodd og trygge. Og veldig ofte velger de å bli.

Frihet betyr ikke at vi overlater mennesker til seg selv. Frihet betyr at vi går ved siden av dem, følger med, observerer og støtter når det trengs. Nettopp det kan gi en opplevelse av verdi, tilhørighet og mening.     

Når livskvalitet innebærer risiko

Frihet betyr også at vi våger å snakke om risiko. En viktig del av dette arbeidet er en god dialog mellom personen selv, familie og helsepersonell. Gjennom samvalg kan man avklare ønsker, verdier og forventninger, og sammen finne en balanse mellom trygghet og livskvalitet.

Ingen liv er helt uten risiko. For mange kan det å få gå ut på egen hånd, besøke nærmiljøet eller ta egne valg innebære en viss risiko. Samtidig kan alternativet være et liv med færre opplevelser, mindre selvbestemmelse og redusert livskvalitet. Derfor handler gode beslutninger ofte om hvilke risikoer man er villig til å akseptere for å bevare det som gir livet mening.  

Lukkede dører i Norge

Samtidig er dette et område hvor Norge fortsatt har en vei å gå. Mange personer med og uten demens bor i dag bak låste dører, også personer som ikke har vedtak om tvang og makt, og som ikke nødvendigvis har et beskyttelsesbehov som tilsier omfattende begrensninger.

Dette utfordrer oss til å reflektere over hvordan vi kan ivareta både trygghet og frihet. Spørsmålet er ikke bare hvordan vi beskytter mennesker mot fare, men også hvordan vi beskytter retten til selvbestemmelse, deltakelse og livskvalitet.

Debatten reduseres ofte til et spørsmål om bemanning. Tilstrekkelig bemanning er viktig, og ansatte står hver dag i krevende vurderinger knyttet til trygghet, risiko og omsorg. Samtidig handler spørsmålet om mer enn antall ansatte på jobb.

Det handler også om hvordan tjenestene organiseres, hvilke verdier som legges til grunn, og hvilke løsninger vi velger å ta i bruk. Låste dører er ikke bare et spørsmål om sikkerhet, men også et uttrykk for hvilke menneskesyn og verdier vi bygger tjenestene våre på.

Det finnes i dag flere muligheter til å ivareta trygghet uten å begrense friheten mer enn nødvendig, blant annet gjennom velferdsteknologi, og andre organisatoriske tiltak. Derfor bør vi spørre oss om låste dører alltid er den eneste eller beste løsningen, eller om de også kan være uttrykk for tradisjoner, holdninger og systemer som setter kollektiv kontroll foran individuell frihet.

Låste dører kan i noen tilfeller være nødvendige, men vi må også være bevisste på at tiltak som skal forebygge risiko, kan bidra til uro, motstand og atferdsutfordringer som berører både personen selv og omgivelsene, som i enkelte tilfeller kan få større konsekvenser enn risikoen man ønsket å forebygge.

Erfaringer fra både inn- og utland viser at spørsmålet ikke nødvendigvis er om dørene kan være åpne, men hvordan vi skaper tjenester som gjør det mulig. Det krever ledelse, faglig refleksjon, individuelle vurderinger, dialog og en vilje til å lete etter alternativer til generelle begrensninger.        

Friheten til å bli

Kanskje er dette et av de vakreste paradoksene i helse- og omsorgstjenesten: Ved å gi mennesker friheten til å gå, velger de ofte å bli. Ikke fordi de må, men fordi de føler seg trygge, respekterte og som en del av fellesskapet.