Fra å være et supplement til menneskelig omsorg, har teknologisk innovasjon i omsorgssektoren blitt omtalt som en nødvendighet. En utvikling som det ikke lenger er legitimt å kritisere. Det er noe med måten teknologioptimismen sniker seg inn i språket vårt. Nå snakker vi om «velferdsteknologi», «e-helse» eller «digital hjemmeoppfølging» som om dette er en praksis som alltid har vært der. Som om det er en selvsagt og udiskutabel visjon for å møte fremtidens omsorgsutfordringer.

De ansatte var bekymret

Men det er det ikke. Det er resultatet av en lang og kompleks utvikling – og en rekke maktkamper. 

Analyser av høringsuttalelser fra sentrale helseprofesjoners fagforbund, i forkant av den omdiskuterte «NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg», viste for eksempel at både legene, sykepleierne og hjelpepleierne var bekymret for både personvernhensyn og risikoen for sosial isolasjon ved innføring av digital avstandsoppfølging – spesielt hva gjaldt sårbare grupper som personer med demens.

Videre stilte fagforbundene spørsmål om det først og fremst var næringen eller sluttbrukerne som ville tjene på fremtidsvisjonene Hagenutvalget skisserte.

Ble en politisk visjon

I min doktorgradsavhandling tok jeg på meg mine historisk-sosiologiske briller og undersøkte hvordan fremstilling av velferdsteknologi har gått fra å presenteres som et teknisk hjelpemiddel til å bli del av en politisk visjon på veien mot en primært hjemmebasert eldreomsorg.

Hele studien kan du lese her.

I en nylig publisert artikkel som bygger på avhandlingens analyser av politiske dokumenter og reklameannonser fra 1970-tallet til i dag, synliggjøres kampene om bruk av teknologi i eldreomsorgen gjennom historien. 

Hva fant jeg? Først og fremst at synet på teknologiens rolle i eldreomsorgen gradvis har endret seg, fra en kontroversiell praksis til et av de viktigste tiltakene for å møte fremtidens omsorgsutfordringer. Men hvorfor skjedde det, og hvordan foregikk det?

Langt fra friksjonsfritt

Utviklingen har ikke vært friksjonsfri. I statsbyråkratiet har det pågått kamper mellom ulike faglige og politiske interesser.

Tenker man med den franske sosiologen Pierre Bourdieus bilde av statens tvetydighet, finner vi på den ene siden den omsorgsfulle «venstrehånden» – som kjemper for relasjonell omsorg og verdighet. På den andre siden står den teknisk-økonomiske «høyrehånden» – med fokus på effektivisering, egenomsorg og markedsvekst.

En velferdsstat i krise – og et marked i vekst

Utgangspunktet er kjent: Vi blir flere eldre, og vi har færre hender. Det er en reell utfordring. Men det som fascinerer meg, er hvordan teknologien har blitt løftet frem som den primære løsningen – ofte før vi har diskutert hva problemet egentlig er. 

I dokumentene ser jeg hvordan staten og teknologinæringen sammen har formet et dominerende syn: Teknologi er ikke bare nyttig, den er et premiss for velferdsstatens overlevelse.

Dette synet – eller «doxa», som Bourdieu ville sagt – har gradvis blitt naturalisert. Synet fremstår som nøytralt, som fakta. Men det er ikke nøytralt. Teknologioptimismen er et resultat av maktkamper, av symbolbruk og markedsføringsstrategier. Markedet er «bebodd av staten», og vice versa påvirkes myndighetene av press fra teknologibransjen.

Reklamen som speil på statens visjoner

Et annet sentralt funn i studien er for eksempel at reklamene for velferdsteknologi i økende grad speilet statens visjoner på det velferdsteknologiske området. Der eldre tidligere ble fremstilt som sårbare og hjelpetrengende i reklamene, ser vi nå bilder av aktive pensjonister i moderne hjem. 

Teknologien er ikke lenger i fokus – den er i bakgrunnen, som en stille forutsetning. Samtidig forskyves ansvaret for omsorgen på en skjult måte over på individet selv og familiene.

Et politisk veiskille

Det nasjonale velferdsteknologiprogrammet er et eksempel på en viktig statlig driver både for næringen og omsorgssektoren. Kommunene har fått faglig og finansiell støtte til å teste ut sensorer, GPS-sporing og digitale tilsyn.

Næringen har fått drahjelp i ordninger som Leverandørutviklingsprogrammet, som arbeider for at kommunene skal gjøre innovative offentlige anskaffelser i samarbeid med ‘tech-bransjen’.

SkatteFunn er en ordning som gir skattelettelser ved samarbeid med kommuner og akademia om innovasjon.

Lovendringer har muliggjort mer inngripende teknologibruk, også blant sårbare brukergrupper.

Eksemplene over er alle del av en målrettet satsning på e-helsefeltet fra den norske velferdsstaten. Men satsningen markerer også et veiskille. For med teknologien kommer også nye forståelser av omsorg – som kan utfordre det kollektive og universelle fundamentet i velferdsstaten.

Satsningen på teknologisk innovasjon representer ikke en nøytral utvikling, men et veivalg. Det er en kamp om verdier, om prioriteringer, om hvem som får definere hva god omsorg er. Og det er en kamp som fortsatt pågår – i dokumentene, i tjenestene, og teknologiutviklingen.

Men hva skjer egentlig med omsorgen når den teknologiseres? Hva står på spill?

Når teknologi blir svaret – før vi har stilt spørsmålet

Teknologi kan gi trygghet, mestring og selvstendighet. Men det kan også føre til overvåking, disiplinering, ensomhet og ansvarsforskyvning. Når den ikke virker kan den representere en falsk trygghet for både helsepersonell, tjenestemottakere og deres pårørende. Når teknologisk innovasjon blir en politisk visjon, må vi spørre:

• Hvem tjener på denne utviklingen?

• Hvem taper?

• Hva skjer med omsorgstjenestene når den blir en lekegrind for et marked i vekst?

Det er ikke et enten – eller. Teknologi og omsorg kan sameksistere. Men det krever at vi er bevisste på maktforholdene, på symbolbruken, på reklamens kraft og på hvem som får definere hva god omsorg er.

Kort oppsummert:

• Staten har gradvis lagt press på kommunene om å ta i bruk teknologiske løsninger for å effektivisere helse- og omsorgssektoren.

• Velferdsteknologinæringen har blitt stimulert av statlige program og støtteordninger, og parallelt tilpasset sine markedsføringsstrategier som en speiling av myndighetenes fremstillinger.

• Velferdsteknologinæringens markedsføringsstrategier har påvirket både myndighetene og velferdsstatens helseprofesjonelle til å ta i bruk ny teknologi.

• Det har vært en maktubalanse mellom staten og markedskreftenes teknologioptimistiske ståsted på den ene siden, og helseprofesjonelle iverksettere av politikken i praksis – altså de ansatte i helse- og omsorgstjenestene. Sluttbrukerne av teknologien – altså eldre og andre brukere som ivaretas av hjemmetjenesten – har også hatt liten innflytelse på utviklingen.

• Synet på teknologistøttet aldring har beveget seg fra å være et kontroversielt tema på 1970-tallet på bakgrunn av frykt for overvåking og økt ensomhet, til at kritiske innvendinger fra helseprofesjonene i økende grad er blitt usynliggjort/stillegjort i de seneste par tiårs innovasjonsiver.