I årets valgkamp trakk Arbeiderpartiet, ved statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Jan Christian Vestre, fram frivillig innsats i eldreomsorgen som en strategi for å forebygge ensomhet og fremme sosial tilhørighet. I VG 2. juli understrekte de at frivillige ikke skal erstatte fagpersonell, men løse oppgaver som ikke krever fagkompetanse.

Må ikke forenkles

Som respons inviterte Lena Günterberg Heyn og Kirsten Røland Byermoen til diskusjon om hvilke oppgaver som krever kompetanse. I «Eldreomsorg er ikke dugnadsarbeid. Derfor teller kompetanse» (Sykepleien 5. juli) fremmer de betydningen av faglighet og forsvarlighet. Stell og pleie må utføres av helsepersonell med kompetanse, og helsepersonell må ha tid og gode rammer for å gi pleie.

Vi er selvsagt enige i dette. Samtidig vil vi advare mot et forenklet bilde av frivillighetens rolle. Å gi plass til frivillige i omsorgsveven er i seg selv en faglig handling.

Helsedirektoratet publiserte i mai rundskrivet Rettslige rammer for samarbeid mellom helse– og omsorgstjenesten og frivilligheten. Kommunene har etter § 3-10 plikt til å tilrettelegge for samarbeid. Frivillige kan kun gjøre oppgaver som supplerer, ikke erstatter nødvendige tjenester, og samarbeidet må ivareta forsvarlighet, pasientsikkerhet og taushetsplikt.

En ressurs vi allerede har 

Frivillige over hele landet skaper kontakt og aktivitet for eldre. Noen er på institusjoner, andre følger med på tur eller bidrar med fellesskap. Erfaringene er mange, men samarbeidet er ofte tilfeldig og båret av ildsjeler.

Rundskrivet fra Helsedirektoratet tydeliggjør nå behovet for rammer, avgrensninger og ledelsesansvar. Frivillige skal ikke utføre helsehjelp, og kommunens ansvar kan ikke delegeres bort. Samtidig kan frivillige styrke tjenestene.

Ledelse avgjør

 Skal dette lykkes, må lederne kjenne sitt ansvar. Samspillet må forankres i styring og rolleforståelse. Der frivillig innsats fungerer, er det ledet godt.

Helsedirektoratet peker på behovet for frivillighetskoordinatorer som skaper trygghet og struktur. Uten en slik rolle blir samarbeidet mindre fruktbart. Frivillige som møter tomme rom og utydelige roller, trekker seg. Ansatte uten forutsigbart samspill mister tillit. Mottakere som ikke forstår hvem som gjør hva, blir usikre.

Ikke valgfri pynt

Rundskrivet gir et sterkt signal: samarbeid med frivillig sektor er en del av oppdraget. Det viser hvordan dette kan gjøres med respekt for rettigheter, roller og kvalitet. Det finnes forskning, eksempler og erfaringer å lære av. Kompetanse på samarbeid med frivillige vil være avgjørende for å få til den nasjonale aktivitetsgarantien.

Aktivitetsgarantien som ambisjon og forpliktelse 

Helsedirektoratet utreder en nasjonal aktivitetsgaranti for hjemmeboende eldre og beboere i institusjon. Målet er meningsfullt innhold i hverdagen utover lovpålagte helsetjenester. Garantien skal sørge for fellesskap og relasjoner. Her mener vi det ligger et stort potensial i samarbeid med frivillige organisasjoner, lag og nærmiljø. Men slike samarbeid skjer ikke av seg selv! De må forankres. Forskning viser at kommunene må ha rutiner, forpliktelser og systemer for å lykkes med dette over tid. For hindrene kan være mange.

Garantien må understøttes med kompetanse om tverrsektorielt samarbeid. Frivilligheten har erfaringene, kontaktene og kreativiteten. Tjenestene har fagligheten, ansvaret og oversikten. Når disse kobles riktig, skapes gevinst for mottakere, tjenester og frivillige.

Nøkkelelementer for å få til et godt samspill

 Samtidig viser forskning at mulightene kan bli mange og positive, hvis visse elementer er på plass:

•  Klare rammer og rutiner med tydelig rolleavklaring. 
• Etisk og ansvarlig praksis hvor grenseoppganger, taushetsplikt, samtykke og håndtering av informasjon er regulert og etisk forankret.
• God kommunikasjon og samspill. Tilrettelegging for dialog via faste møteplasser, tilbakemeldingskanaler og samarbeid på tvers. 
• Forankring i ledelse og drift slik at frivillig innsats inngår i ledelsens møteplasser, vurderinger og tjenesteutvikling.

Kommuner tar grep

Flere kommuner har innført slike grep. Systematisk arbeid gir bedre integrering, høyere brukertilfredshet og mindre gjennomtrekk. Faglighet må forstås bredt som evnen til å møte hele menneskets behov. Med knapphet på ressurser blir samspillet med frivillige avgjørende. De bringer nye perspektiver som beriker omsorgen. 

Å lede dette krever kompetanse og mot til å åpne for nye måter å forstå helhetlig omsorg på. Skal aktivitetsgarantien bli reell, må kommunene satse på strukturert samarbeid med frivilligheten, med respekt for grensene mellom frivillig innsats og faglig ansvar.