Hva kan en roman si om erfaringer av hjerneslag?
Åsta i Ceclie Engers roman har noe viktig å fortelle oss.
«Det jeg ønsker», skriver Åsta Cooper, hovedpersonen i Cecilie Engers foreløpig siste roman Ett minutts stillhet (2023) er, «å beskrive hvordan livet har fanget meg på denne måten». Romanen begynner med at vi blir tatt med tilbake til den dagen hvor hun opplever en akutt smerte i hodet. Som sjanger har romanen en unik mulighet til å forstørre både personlige og mellommenneskelige utfordringer. Fiksjonen viser fram en mulig verden, og kan dermed gi et innblikk i ellers ukjente eller underrepresenterte erfaringer.
Hjerneslag ga redsel
Romanen både synliggjør og problematiserer hvordan en person kan oppleve det å bli rammet av hjerneslag. Vi kommer tett inn på hovedpersonens følelser, hennes redsel og frustrasjoner, og bekymringene hennes over hvordan sykdommen skal utvikle seg. Vil hun noen gang bli bra igjen, eller vil hun få tilbakefall? Det hun sliter mest med er å snakke og formulere tankene sine til ord. Dette gjør at forholdet hun har til både mannen sin og de andre rundt seg forandrer seg. Selv om det er kvinnen i syttiårene som blir rammet av hjerneslaget, påvirker sykdommen kommunikasjonsvanskene hennes alle i hennes nærhet.
Pårørendeerfaringer får stadig større plass i samtidslitteraturen, noe antologien I skyggen av sykdom. Skandinaviske pårørendeerfaringer i vår tid (2024) så tydelig viser.
Finnes det rom for sansing?
Tidsskrift for omsorgsforskning har nylig publisert spesialnummeret «Rom for sansning? Omsorgens estetikk», hvor min analyse av Engers roman er en av de publiserte artiklene. I innledningen til nummeret skriver redaktørene Oddgeir Synnes og Hilde Bondevik at vi «insisterer vi at estetikk og omsorg er grunnleggende knyttet sammen. Omsorg krever estetikk og sansning, og sansning og estetikk kan innebære omsorg – for andre og for en selv. Holdt sammen med spørsmålstegnet åpner dette for en kritisk utspørring: Finnes det rom for sansning i dagens helsevesen og omsorgspraksiser? Og hva står på spill i en omsorgens estetikk?»
Leseren påvirkes
Litteraturforskeren Rita Felski er opptatt av hvordan skjønnlitteratur virker på leseren. I noen tilfelles skaper den gjenkjennelse, i andre sjokk, eller annerkjennelse. Gjennom fortellingen og de særlige litterære virkemidlene, kan skjønnlitteraturen fungere som et idealt laboratorium som forstørrer erfaringer.
I den litteraturvitenskapelige helse- og omsorgsforskningen er vi opptatt av hvordan skjønnlitterære tekster som romaner og dikt, kan framstille og synliggjøre livserfaringer, situasjoner og dilemmaer som er knyttet til sykdom, og dens relasjonelle konsekvenser. Spørsmål rundt hva omsorg er, hvordan omsorg gjøres og utfordres, eller hvordan det kanskje kan oppleves å være omsorgstrengende, aktualiseres gjennom de litterære virkemidlene og stilistiske grepene en forfatter har valgt å bruke. Her er valget av perspektiv særlig viktig, for hvem det er som forteller, og hvilket perspektiv vi får tilgang til historien fra, er avgjørende.
Vonde innblikk
I Ett minutts stillhet er valget av førstepersonsforteller særlig velegnet siden vi kommer så tett inn på tankene på henne som opplever hjerneslaget og den påfølgende afasien. «For et år siden ble språket fange i hodet mitt», skriver hun. Den fremste egenskapen ved fiksjonen er at den kan vise oss hvordan noe kanskje kan føles, eller hvordan noe kanskje kan oppleves. Dette er tanker som har røtter helt tilbake til Aristoteles skille mellom diktekunsten og historieskriveren. Det kanskje vi får innblikk i, er hjerteskjærende:
«Jeg er blitt som et ark, tettpakket med ord og sammenhengende skrift, som var brettet sammen og lagt i en bukselomme. Og ved et uhell blitt med i vaskemaskinen. Siden ble jeg tørket og brettet ut, krøllete og stiv».
Hjelp kan også være belastende
Forfatteren av romanen Cecilie Enger (f. 1963) har i de senere årene utmerket seg som en forfatter som er opptatt av å undersøke relasjonelle konsekvenser av sykdom. I arbeidet med Ett minutts stillhet retter hun takk til flere leger for «uvurderlig informasjon, samtaler og svar på mine spørsmål om Åstas lidelse».
Romanen problematiserer dessuten hvordan pårørendes gode intensjoner om å være hjelpende og støttende, i noen tilfeller kan oppfattes som en belastning, og hvor krevende det kan være å bli avhengig av andres hjelp og støtte.
Den mest kjente av Engers romaner er Mors gaver (2013). Der skriver hun på bakgrunn av erfaringene hun fikk da moren hennes ble demenssyk og etter hvert pleietrengende. Hvordan morens sykdom og glemsel utviklet seg, og hvordan hennes kognitive evner gradvis forandrer seg driver fortellingen framover. I denne romanen ligger fortellerstemmen hos datteren. Det særlige erindringsprosjektet er å vise frem hvem moren var før hun ble syk er et sentralt moment i denne romanen. Også i romanen Pust for meg (2017) står pårørendetematikken og omsorgsutfordringer sentralt.
Du kan lese hele artikkelen her: