Vi avsluttet nettopp et Teams-møte med våre svenske prosjektkolleger. Samarbeidet er en del av et Interreg-prosjekt som tar for seg sykepleiermangelen i Nordens Grønne Belte – et område der kommuner på begge sider av grensen står overfor de samme utfordringene: rekruttering, kompetanseutvikling og bemanningsstrategier. I møtet delte vi erfaringer og diskuterte hvordan forskning kan bidra til løsninger som faktisk virker lokalt, samtidig som vi bygger kunnskap på tvers av landegrensene.

Etter møtet ble vi sittende og reflektere: For dette er internasjonalt samarbeid – men likevel oppleves det ikke alltid som «ekte» internasjonalisering i akademiske strategier.

Lange, dyre reiser

Mange forbinder internasjonalisering med partnere langt unna, kostbare flyreiser og internasjonale konferanser. Samarbeid med naboland og kommuner virker ofte å få lavere prestisje. Men overser vi da noe viktig? Noen vil hevde at løsninger på store samfunnsutfordringer må utvikles der folk bor, og de lærer vi ofte mest om fra naboen.

Her kan vi kanskje låne et begrep fra matverdenen: kortreist. I dag reklamerer restauranter og matvarekjeder med kortreist mat – som gir inntrykk av bærekraft og lokal forankring. Men ser man nærmere etter, har noen av disse varene reist lenger enn det markedsføringen gir inntrykk av. På samme måte kan akademia havne i et internasjonaliseringsparadoks: Vi snakker varmt om samarbeid og bærekraft i forskning, men verdsetter det først når det er «langreist».

Kan lære av naboen

Når kommuner og forskere samarbeider på tvers av landegrenser, får vi internasjonalisering i praksis. En svensk og en norsk kommune kan ha mer å lære av hverandre om bemanning, kompetanseheving og rekruttering enn to universiteter på hver sin side av kloden. Og når forskningen kobles tett på lokale prosesser, får den både relevans og gjennomslagskraft.

Vi tror ikke internasjonalisering skal handle mindre om verden, men mer om hvordan vi samarbeider. Kvalitet, gjensidighet og bærekraft bør telle like mye som antall flytimer. Digitale møter og kortreiste partnerskap kan gi både faglig verdi og lavere klimaavtrykk – og de kan være like internasjonale som møter på fjerne kontinenter.

Vi krysser grenser

Så når vi deltar i digitale møter med kolleger og kommuner i Nordens Grønne Belte, opplever vi faktisk å være midt i internasjonaliseringen – bare på en litt annen måte. Vi krysser ikke kontinenter, men vi krysser grenser. Og kanskje er det nettopp her – i det nære, relevante og samarbeidsvillige – at «vannet» vi leter etter faktisk finnes. For hvorfor gå over bekken etter vann, når det renner klart og friskt rett her ved våre egne bredder?