Døden har alltid opptatt kunstnere, og i skjønnlitteratur, billedkunst, film, teater, dans og andre kunstformer utforskes og uttrykkes døden stadig på ny. Ett eksempel er videoverket One Big Bag som er laget av kunstneren Every Ocean Hughes. Videoen ble vist på Moderna Museet i Stockholm i 2022. I forskningsartikkelen Hjelp de døde - dødens materielle, rituelle og politiske aspekter (Tidsskrift for omsorgsforskning) beskriver, analyserer og diskuterer vi videoverket. 

‘Vi’ er henholdsvis en helsefaglig forsker med interesse og kunnskap om omsorg for døende og døden (Thoresen) og en kunstkurator (Vigeland). Vi ble oppmerksomme på ulike sider ved videoen og hvordan den ble vist på museet.

Videoverket One Big Bag

Det 40 minutter lange videoverket ble vist i et avgrenset, mørklagt rom midt i museet. I videoen forteller og viser en «dødsdoula» hvilke nødvendige ting hen trenger for å stelle døde personer i hjemmet. Betegnelsen doula er mer kjent innenfor fødselsomsorgen hvor en fødselsdoula gir ikke-medisinsk hjelp og støtte under graviditet og fødsel. 

En dødsdoula er (ofte) en frivillig hjelper som gir ikke-medisinsk støtte og omsorg til personer som skal dø. I norsk sammenheng finnes det, så langt vi vet, knapt eksempler på dødsdoulaer. Dødsdoulaer er mest vanlig i Australia, Canada, USA og Storbritannia.

Dødsdoulaens praksis

One Big Bag begynner med at Lindsay Rico som spiller dødsdoulaen, står inne i en pappkiste; det er helt mørkt rundt kisten. Hen ser rett mot kamera mens kroppen gynger frem og tilbake i en bestemt, rytmisk bevegelse. Kisten gynger med. Hen stanser opp, går ut av kisten og begynner å slå nevene med rytmiske slag mot kroppen mens hen snakker til oss, publikum: 

“The first time I ever heard someone say that they were going to wash a dead body at home, I froze. “What?”, my mind said. “Are you allowed to do that?” And just as I snapped, I softened. I immediately knew with all my knowing, my whole body that it is the most loving thing you can do. To love them and care for them, once they’d lost their breath”.

Mens doulaen snakker, sveiper kameraet over mange ulike gjenstander som henger fra taket, som bjeller og klokkespill, kammer, plaster, tørkepapir, sminke, søppelposer og kulepenner. Doulaen finner frem et vaskefat, en mugge med varmt vann, og hen nevner såpe, et plastunderlag, håndklær og vaskeklut, og sier at det meste man trenger for å stelle en død person hjemme allerede finnes i de fleste hjem. 

Selv pleier doulaen å ha slike ting med seg, slik at hen slipper å lete i folks kjøkkenskuffer. Hen gir råd om hva man kan gjøre for at den døde personen skal se best mulig ut. Videoen gjør det tydelig at døden krever kunnskap, konkrete handlinger og saker og ting. I helsetjenesten forstås dette ofte som profesjonskunnskap, men her alminneliggjøres stell av den døde kroppen.

Ritualer, politikk og kropp

De døde personene vi får høre om i videoen er ofte skeive eller har urfolksbakgrunn, noe som krever særlig aktsomhet og respekt for ulike ønsker. Andre politisk ladede temaer i filmen er bærekraft (pappkiste) og betydningen av å stelle den døde hjemme. Ved siden av dødens praktiske og politiske sider, legger dødsdoulaen vekt på dødens rituelle og eksistensielle aspekter. Hen beskriver hvordan vask og stell kan bli vaskeseremonier, og nevner ritualer som hjelper pårørende til å samle seg og være til stede rundt den avdøde. 

Et fremtredende trekk i filmen er hvordan doulaen flere ganger slår nevene mot egen kropp, stamper eller tramper hardt i gulvet, beveger seg i høyt tempo eller sitter på gulvet og lar lårene slå hardt mot gulvet. Hva kunstneren vil oss med disse delene av filmen er usikkert. Samtidig virker det på oss – gjør oss lydhøre – kanskje fordi bevegelsene fremføres med så stort alvor 

Kunstrommet som ramme for døden

One Big Bag er et kunstverk, enkelt sagt fordi videoverket vises på et (svært anerkjent) museum. Som oftest innebærer et besøk på et kunstmuseum å vandre i opplyste rom, ofte med hvite vegger. Man stanser (kort) opp ved et verk og går så videre. Å sitte stille i et mørkt rom i 40 minutter bryter med denne konvensjonen. Her sto eller satt besøkende tett ved siden av hverandre mens de – slik vi opplevde det – så og hørte konsentrert på videoverket. 

Tid, oppmerksomhet og tilstedeværelse er sentralt i doulaens budskap og refleksjoner rundt stell av døde kropper. De samme dimensjonene kan vi si var til stede i hvordan verket ble vist på museet.

Døden kan oppfattes som abstrakt og fjern, men videoverket synliggjør hvordan døden er forbundet med praktisk arbeid og konkrete saker. De rituelle, eksistensielle og politiske sidene ved døden blir svært tydelige. Videoverket får oss til å tenke over den profesjonaliserte og institusjonaliserte døden i Norge.