Bør jeg servere barna mine insekter?

Publisert

Insekter er rike på vitaminer, mineraler, fiber og ikke minst proteiner. Noen insekter inneholder hele 50 prosent proteiner. Det er mye. Til sammenligning inneholder tunfisk noe sånt som 25 prosent.

Det krever ikke stort å avle dem fram – de tar lite plass, kan leve av matsøppel fra oss, og de promper og raper ikke drivhusgasser på samme måte som store kjøtthusdyra våre gjør.

Men altså: Æsj!

I vår husholdning er det bare to som ganske lett kunne ha vent seg til å få lubne larver og knasende gresshopper på tallerkenen, nemlig barna våre, som er halvannet og tre år.  

Så kanskje det rett og slett er de minste barna som må bli de insektsspisende pionerene for at det skal bli mulig med en småkryprevolusjon av kostholdet vårt.

Har du en viss kjennskap til små barn, vet du at de gjerne putter ting i munnen som de finner på bakken, uansett hvor gørrete og uappetittlig de ser ut for oss andre. Så hvorfor ikke også insekter?

Vi voksne kan si at vi bør spise insekter og hadde vært villig til å gjøre det hvis ditt og datt, men hadde vi egentlig det?

En studie av amerikanske og indiske forbrukere, i tidsskriftet Journal of Insects as Food and Feed, hadde som mål å forstå vemmelsen mange føler stilt overfor å spise insekter. Funnene tyder på at det stort sett er det de mest eventyrlystne forbrukerne som vil utgjøre markedet for slikt, selv om mer enn to av tre faktisk sa at de i det minste ville vurdere å prøve ut insekter som mat. Maur ville være det mest overkommelige, mente folk, mens den stakkars kakerlakken vakte størst vemmelse blant de spurte.

Men hva med barna? Studien har ikke spurt dem, men Paul Rozin ved University of Pennsylvania som er en av forskerne bak studien, bruker barn i et eksempel på at aversjonen mot å spise kravlende kryp kan være kulturelt skapt, og at vi derfor kanskje kan gjøre noe med den!

– Alle i kulturen vår er opplært til å ikke spise insekter. Man må reversere den opplæringen, sa han til avisa The Guardian i deres artikkel om insektsspisestudien, da den kom ut i sommer.

Jeg tolker dette som en viss støtte til min voksende erkjennelse av hva vi burde gjøre. Vi burde begynne å servere sprøstekte gresshopper i pølsebrød bakt på sirissmel som bursdagsmat, etterfulgt av tørkede og sukrede melormer som kjeks. Jeg tuller ikke, men har foreløpig ikke gjort noe annet enn å erkjenne dette.

Men det kunne jo bli gøy! Hvis du vil prøve å spise insekter, bør du holde deg til produkter som er godt prøvd ut. Og les denne saken hvor vi i forskning.no har laget en oversikt over hvilke kryp du kan og ikke kan spise, her i landet.

The Guardian skriver at vi mennesker allerede spiser omkring 2000 ulike insektarter, de fleste spises i asiatiske, afrikanske og søramerikanske land.

På Universitetet i Oslo under forskningsdagene hadde Det Norske Videnskaps-Akademi en stand der de serverte frysetørrede larver, melormer, sirisser og gresshopper til både barn og voksne.

Inntrykket deres var at de yngste barna var de tøffeste, men at grunnskolebarna generelt var villige til å prøve ut småkrypsnacks. Flere kom til og med tilbake til standen for å få flere insekter å knaske på, forteller en av kommunikasjonsrådgiverne på telefon. De fra Videnskaps-akademiet som stod på standen tilbød riktig nok ulike dipper for å piffe opp smaken litt.

Det overrasker meg ikke hvis barn er mer åpne for å spise insekter enn vi voksne er. Og jeg mener virkelig at vi bør begynne å gi barna våre insekter å tygge på, dersom vi virkelig vil ha småkrypa inn i kosten. Det vil kanskje kreve at vi slutter å brekke oss ved tanken på larver og melormer, i hvert fall foran ungene.

Og det vil forresten kanskje også kreve at voksne går foran som gode eksempler og spiser insekter selv. Så da var vi kanskje like langt?