Dette er egoisme på sitt søteste

Jeg anerkjenner at flere som velger å ikke få barn, opplever at noen karakteriserer valget deres som egoistisk. Selv har jeg aldri hatt denne oppfatningen. Jeg skjønner ikke engang hvordan det er mulig å påstå at det er egoistisk å ikke få barn.

Hvis jeg har undret meg over at noen velger det bort, er det av snarere av samme grunn som at at en Star Wars-elsker ville mene at jeg mangler noe vesentlig i livet mitt ettersom jeg ikke har sett noen av disse filmene (ja, jeg vet at noen vil slutte å lese her, i ren opprørthet over mangelen min på popkulturell dannelse). Men det betyr ikke at jeg trenger å se filmene, eller at noen kan hevde å vite bedre enn meg hva jeg trenger.

Å velge å få barn – i motsetning til å ikke få det – er en egoistisk motivert handling. Hva ellers skulle det være?

Det finnes to typer egoisme, definert i Store norske leksikon. Én definisjon er den psykologiske egoismen: Du handler ut ifra dine egne ønsker. En annen er den etiske egoismen: Du handler ut i fra dine egne ønsker, selv når handlingen kan skade andre. 

Uten å bli søvndyssende relativistisk: Man sikkert argumentere for at det å få barn både er det ene og det andre, eller ikke egoistisk i det hele tatt.

Jeg har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske, og nå bor det to stk. små genetiske blandingsversjoner av meg og samboeren min hjemme hos oss. Jeg føler meg temmelig sikker på at jeg og samboeren min var motivert at psykologisk egoisme da vi bestemte oss for å prøve å bli gravide. Vi tenkte ikke på staten Norges vekst og framtid. Heller ikke så mye på barna selv, som skulle få gullbilletten til livet og muligheten til å bli født, bli elsket, elske og å føre et jevnt og muntert, virksomt liv på jord, tør jeg påstå. Egoisme der, altså.

Ikke bare er det egoistisk motivert å få barn rent emosjonelt for den menneskelige organismen som du og jeg er.

Hvis vi også tenker på genene våre som egoistiske, som blant andre biologen Richard Dawkins gjør, representerer dette enda et nivå av egoisme som det å få barn innebærer.

Dawkins, som har skrevet boka The selfish gene, og vitenskapsfolk før ham, beskriver kroppene våre omtrent som forgjengelige beholdere for gener, som kan bringes videre en nye generasjoner – nye forgjengelige beholdere – hvis genene har lykkes i å lage beholderen holder lenge nok til å kunne lage en ny beholder og hvis den velger å gjøre det. Spesielt vellykkede gener kan potensielt bestå uforandret i hundrevis av millioner av år, sier Dawkins i et intervju med genetiker og formidler Adam Rutherford. Sånn går det an å se på det å få barn. Jeg skal innrømme at dette genbeholder-nivået er et nivå jeg som hverdagsforelder forholder meg til mest som en funfact og mindre som bidrag til synet mitt på slekters gang.

Noen mener at barnfrie er selvopptatte, men det finnes antakelig like mange som vil beskylde foreldre (og ikke minst gravide) for å være ultranærinnstilt fokuserte på sitt og barna. Ikke alle opplever å få et nytt syn på livet når de blir foreldre, men forskning (og all personlig erfaring) tyder på at det skjer noe i hjernen til en nybakt mor. Områder i kjøttvalnøtta som forskerne knytter til empati, engstelse og samhandling med andre ser ut til å blir mer aktive, skriver The Atlantic om forskningen på dette.

Mange innehavere av en nybakt mor-hjerne bruker svært mye tid på å gruble og engste seg over om avkommets velvære. Hva kan være galt? Er hun sulten? Har hun vondt i magen? Det kan kalles navlebeskuende, selv om det er babyens navle det dreier seg om. I en studie fra 2011, der mødre (riktignok bare 22) fikk se bilder av både sitt eget barn og andres, fant forskerne en tendens til at kvinnene reagerte mer positivt på bilder av sitt eget barn enn av andres. Denne tendensen kunne forskerne også se tegn til i mødrenes hjerneaktivitet mens de så på bildene, skriver The Atlantic.

Det er ikke bare foreldre som er egoistiske. Babyen er en nusselig og egoistisk overlevelsesmester. Det er antakelig sånn at babyer er søte og bløte som solskinnsboller med sukker og sikkel fordi utseende deres appellerer til beskyttelsesinstinket i oss. Og de genene som kan bidra til at barnet blir beskyttet fra skader og plager, overlever. Andre steder i dyreverden kjemper det ene avkommet for å få en bit av matfatet, på bekostning av det andre. Allerede når gjøkunger er 10–12 timer gammel, begynner de å vippe de andre eggene eller ungene ut av reiret de er plassert i, en etter en, heter det på snl.no. Mine barn vil helst sitte på fanget mitt samtidig, men helst alene.

Selv om befolkningsstatistikere heier på reproduksjon i de norske hjem, finner vi egoisme over hele fjøla i barneproduksjonen. Men besteforeldre, tanter og onkler vil kanskje mildt innvende at barn i familien kan være lykkebringende for flere enn foreldrene.

Jeg er av typen som sliter med samvittighetskvaler. I en familie kan den tette sammenknytningen av de som er innvidd i den, stenge ute samfunnet og menneskene utenfor. Der kan jeg føle meg en tanke familieegoistisk. Noen familiemennesker har kanskje alltid åpent hus og litervis med chili con carne til alle, men jeg har en mistanke om at dere uten barn kanskje er flinkest til det der.

Vi andre kommer hjem fra jobb og barnehage, er sammen med barna i noen timer før de skal legge seg – vesla, påsan, far og mor. Når barna har lagt seg til å sove, går en av oss foreldrene kanskje ut for å levva det andre, barnefrie livet litt. Sånn helt egoistisk motivert. 

Powered by Labrador CMS