Journalister i Aftenposten har sammen med kollegaer internasjonalt vist hvordan useriøse aktører forurenser forskningslitteraturen: artikler antas og publiseres uten noen reell fagfellevurdering* i publikasjoner som utgir seg for å være seriøse. Alt som kreves, er betaling. Artikkelforfatterne (forskere eller andre, ikke så nøye) får i tillegg gjerne mulighet til å betale for å presentere forskningen sin på «forskningskonferanser», også disse av svært tvilsom kvalitet.

Internasjonalt er 400.000 forskere medforfattere i de 175.000 aktuelle artiklene, publisert av «fem av de mest betydningsfulle pseudo-vitenskapelige plattformene», skriver den tyske radio- og tv-kanalen NDR, som er del av prosjektet. Norske navn dukker opp 700 ganger, ifølge Aftenposten.

Dette kan medføre at useriøse resultater spres, tilliten til vitenskapelig forskning svekkes.

Universitetslederne peker på tellekantsystemet som en viktig årsak til problemet. Når forskere får uttelling for å publisere mest mulig, blir det fristende å ta snarveier. – Presset på mengde er blitt for stort, sier UiO-rektor Svein Stølen til Aftenposten. – Systemet skaper store problemer, og er utvilsomt en del av årsaken til «røver-publiseringen», sier OsloMet-rektor Curt Rice. De er samtidig tydelige på at institusjonene må være seg sitt ansvar bevisst og jobbe enda mer for å unngå at deres forskere publiserer hos useriøse aktører. Her er ti tips til hvordan du som forsker kan unngå røverne:

1. Du er forsker. Ta ansvar

Du skal som forsker følge anerkjente forskningsetiske retningslinjer. Gjør deg kjent med hva som gjelder ved din institusjon. I våre generelle retningslinjer står det i første punkt: «Forskningsaktivitet er streben etter ny kunnskap med kritisk og systematisk etterprøvning og fagfellevurdering. Ærlighet, åpenhet, dokumenterbarhet og systematikk er grunnleggende forutsetninger for å nå dette målet.» I The European Code of Conduct for Research Integrity (ALLEA) står følgende nevnt som eksempel under uakseptable praksiser i forskning: Å etablere eller støtte tidsskrifter som undergraver kvalitetskontrollen av forskning (‘røvertidsskrifter’).

2. Vær en god medforfatter

Husk at medforfatter også betyr medansvarlig. Selv om du ikke er korresponderende forfatter i et samarbeid, bør du vite hvor du skal publiseres.

3. Gjør research

Har du forsket en stund på et fagfelt, vet du hvilke tidsskrifter som gjelder. Men er du fersk i gamet, eller – i tverrfaglighetens tid – i ferd med å publisere i ukjent farvann, spør noen, søk på nett. Har du lest artikler fra dette tidsskriftet? Dukker artikler opp i anerkjente forskningsdatabaser (det finnes selvsagt også røvere på denne arenaen)?

4. Navnet skjemmer noen

En del røvertidsskrifter benytter navn som ligger tett opptil anerkjente tidsskrifter. Et annet dårlig tegn er navn som gir misvisende geografiske assosiasjoner: Om American eller German brukes i navnet, uten at verken utgiver eller redaktør ser ut til å ha noen tilknytning til det aktuelle landet, er det grunn til mistanke. Også «International» og «Global» er obs-ord i denne sammenheng. Er de virkelig globale aktører?

5. Se grundig på nettsiden

Har tidsskriftet en kjent utgiver? Er det kjente fagpersoner i redaksjonen, eller står det «coming soon» under deres «editorial board» (ikke et godt tegn!)? Sjekk gjerne om disse personene selv nevner tidsskriftet på egne nettsider. Noen røvertidsskrift fører opp personer som aldri har vært spurt. Er utgiveren oppført med navn og kontaktinformasjon? Vedkommende bør være enkel å kontakte.

6. Sjekk prosessen

Er prosessen med fagfellevurdering beskrevet overbevisende? Er det tydelig hva publisering koster, hva pengene skal brukes til og når i prosessen regningen kommer? Noen tidsskrifter gjemmer eller utelater denne informasjonen.

7. Sjekk «hvitelistene»

I Norge drifter Det nasjonale publiseringsutvalget og NSD i samarbeid en liste over godkjente publiseringskanaler. De har også vært med i utviklingen av en felles nordisk liste (se nettsiden). Men med den raske utviklingen som skjer på feltet, er det mange publikasjoner som ikke finnes i listen, noen har utviklet seg til det verre. Er du i tvil, ta en ekstra sjekk (se punkt 8).

Skal du publisere Open Access? Sjekk Directory of Open Access Journals (DOAJ). Dette er et internasjonalt dugnadsbasert (community-curated) nettregister som indekserer og gir tilgang til OA-journaler ut fra visse kvalitetskrav og krav om fagfellevurdering. Innholdet er gratis og administrert gjennom en not-for-profit- organisasjon.

8. Sjekk svartelister

Du finner oversikter over røvertidsskrifter i internasjonale svartelister som Beall’s list. Denne listen ble utviklet av den amerikanske bibliotekaren Jeffrey Beall. Etter det han beskriver som «intenst press» fra sin arbeidsgiver, la Beall ned bloggen i 2017, den holdes i dag oppdatert av en anonym forsker på frivillig basis.

9. Forvent kritikk

Får du nesten umiddelbart beskjed om at artikkelen er antatt, bør alle varsellamper blinke. En fagfelleprosess tar tid, og du bør alltid forvente en tilbakemelding. Ofte vil den inneholde kritiske bemerkninger, en sjelden gang ikke. Der det er påpekt svakheter, bør endringer være påkrevet før du får publisere (Blir det påpekt plagiat, slik som i tilfellet med Aftenpostens journalister, bør det ikke være tilstrekkelig å skulle gjøre noen endringer ettersom plagiat er helt uakseptabelt).

10. Vær etter snar

Hva når du innser for sent at dette var en tvilsom publikasjon, og artikkelen din allerede er på trykk? Om du kan, bør du nekte å betale for publiseringen og du bør nekte å signere et eventuelt copyright-skjema. Da har du fortsatt rettighetene til artikkelen din, og kan, ifølge Committee of Publications Ethics (COPE), publisere i et annet tidsskrift med visse anmerkninger.

Noen godtar tilbaketrekking, men det kan igjen koste deg dyrt. COPE råder sågar til å true med lovlige skritt, dersom publikasjonen nekter å trekke artikkelen.

For flere gode råd, se: https://thinkchecksubmit.org/

https://beallslist.weebly.com/uploads/3/0/9/5/30958339/criteria-2015.pdf

*Fagfellevurdering er prosessen der andre fagpersoner fra samme felt leser, vurderer og gir tilbakemelding på en forskningsartikkel. I denne prosessen kan forskning av dårlig kvalitet lukes ut og refuseres, eller feil og unøyaktigheter kan korrigeres. Redaktøren av tidsskriftet står ansvarlig for kvaliteten til det som kommer på trykk.

Oppdatert 22. august 2018, kl. 10:32.