Å bli med på forskningstokt er vekslende. Du vet aldri hva som kan skje, hva du kan få opp i prøvene dine eller hva du kan få oppleve ombord. Ene dagen kan det være kraftig sjø, bølger som slår over kanten på fartøyet, andre dager stille og sol. Det samme havet, Barentshavet, kan vise seg på så forskjellige måter.

Men en ting vet du garantert når du drar på tokt, planene endres hele tida grunnet ting som skjer om bord, så du må være fleksibel for å få til alt som skal bli gjort.

Jeg er bentisk økolog, hvilket betyr at jeg jobber mest med det som skjer på havbunnen, hvilke dyr som lever seg der og hva de spiser. På dette toktet er jeg med i «team bentos» sammen med stipendiat Raphaelle Descoteaux fra UiT og forsker Lis L. Jørgensen fra Havforskningsinstituttet (HI).

Raphaelle og jeg har ansvar for blant annet bunnprøver tatt med boxcorer, en firkantet boks som gjør at du kan få opp sedimenter, leire og gjørme fra bunnen. Når du står ved siden av og ser på hvordan prøvetakingen med boxcoreren ser ut, kan det jo oppleves som litt merkelig. Metallboksen går rett ned i sjøen på akterdekket, ned til den når bunnen (for eksempel på 300 meters dyp), og en stund senere kommer den opp igjen. Hvis du er heldig er den da full med masse gjørme. Vi flytter oss da over til siden av fartøyet og starter opparbeidingen av boxcorern. Vi tar bilder, pusher ned mindre rør, og fyller flere zip-poser med gjørme. Dette skal senere opparbeides på lab.

Mannskapet som jobber på dekk denne kvelden kommer frem til oss og spør «Finner dere noe interessant?» De lurer på om det finnes noe og se i all gjørmen. Ved første blikk ser det nok veldig rart ut, kun brun overflate med leire. Men ved å ta prøver fra sedimentene kan vi får vite masse om miljøet, slik at vi får se hvordan karakteren på havbunn er, og koble det sammen med de dyrene som lever der.

Ja, for på og i all leire og gjørme bor det jo også en masse dyr som gjemmer seg nede i sedimentene. Vi kan altså få et godt innblikk i hvordan det er å vare en liten musling, børstemark eller et krepsdyr i gjørmen i Barentshavet.

Vi tar ikke kun prøver i fra sediment i team bentos. En stor del av tiden ombord går med til å opparbeide trålprøver som kommer inn til fiskelabben. Vi identifiserer, veier og teller hva slags dyr som kommer opp i bunntrålene. På forskningstokt jobber man etter noe som kalles standardiserte trålhal, så man vet at man tråler omtrent like mye var gang. Det er spennende og se når trålen kommer opp på dekk, du vet aldri hva som kan ha blitt fanget inn. Så snart bunnprøvene er på fiskelabben starter sorteringa, alt må skje raskt. De skal sorteres inn i grupper, identifiseres, veies og telles.

Alt det arbeidet gjør at du får en god oversikt om hvordan sammensetninga er av større dyr (megabentos) på havbunn. Alt plukkes ut, vi går igjennom dyr etter dyr, ibland må man stoppe opp og se på detaljer. -«Er dette en vanlig nordhavsreke, Pandalus borealis?» - «Nei, ser ut som Lebbeus polaris hvis du ser på rostrum». Det er mye snakk om latinske navn frem og tilbake, alt skal nøyaktig dokumenteres.

Vi teller sjøstjerner, sjøpinnsvin og slangestjerner, flere hundrevis. De tilhører gruppen pigghuder. Denne gruppen (som også inkluderer sjøpølser) er den gruppen av dyr som utgjør det meste av biomassen på bunnen i store deler av Arktis. Slik er det også på dette toktet, og når vi forlater den varmere delen av Barentshavet tar pigghudene over i antall og biomasse.

All informasjonen som kommer ut av arbeidet med å opparbeide trålen kan siden jamføres med data rundt hele Svalbard og vi kan få informasjon hvordan livet på bunnen forandrer seg. Vi vet at de er mye som skjer i Arktis - klimaendringer. Fartøyet som vi er på, Kronprins Haakon, har vært langt nord denne sommeren. Vi har satt Barentshavets shelf bak oss og gått rett ut langs skråningen og inn i det 4000 meter dype Polhavet. Der fortsatte vi jobben med å finne ut hva som skjer på havbunnen.