Om bord på «Kronprins Haakon» er det forskere fra en rekke forskningsinstitusjoner, både Havforskningsinstituttet (HI), UiT Norges arktiske universitet (UiT), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Norsk Polarinstitutt (NP), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetet i Bergen (UiB). I tillegg deltar et fjernsynslag fra NRK med på toktet.

En 15 minutters kaffepause om bord i messen på F/F «Kronprins Haakon» kan handle om de utroligste tema, og noen ganger snu opp ned på hvordan man ser på saker og ting i verden. For eksempel fisk.

I utgangspunktet ville min personlige og helt subjektive og ikke minst uvitenskapelige liste over viktige fisker i Barentshavet se slik ut: Torsk på førsteplass, sølv til sild og bronse til hyse. Kveite og steinbit og en del andre velsmakende arter må holde seg i vannmassene under pallen. Reker stiller som vanlig utenfor konkurranse. Lodde vet jeg er viktig, men den fisken har jeg personlig et for distansert forhold til å kunne rangere. Polartorsk ville jeg trolig glemt å nevne.

Mitt anliggende om bord er å forsøke å forstå, og senere formidle, isens betydning for livet i havområdene våre, og hva vi har gjort for å tilpasse oss en verden med is og snø. Skipet vi er om bord i har en rekke kvaliteter å by på i så måte, men det var altså fisk det skulle komme til å handle om i denne kaffepausen …

I Barentshavets beste messe serveres det innimellom nysteikte vafler til kaffen. Vafler, brunost, rømme og syltetøy. Et godt utgangspunkt for samtale om et hvilket som helst tema. I dag er norsk brunost et naturlig startpunkt i samtalen. Den får oss over på argentinsk dulce de leche for så å gli tilbake mot norske vaffeltradisjoner og finsk munki, men jeg mistenker at det er fordi vi sitter til bords med Ireen Vieweg fra Universitetet i Tromsø, at polartorsken svømmer seg inn som hovedtema. Kanskje ikke så unaturlig. Neste tråltrekk vil trolig skaffe polartorsk nok til flere måneders forskning.

Først litt grunnleggende fra Havforskningsinstituttet: Polartorsken med det klingende latinske navnet Boreogadus saida blir sjelden mer enn 100 gram, 25 - 30 cm, selv om større individ er registrert, og altså lang mindre enn er den mer kjente slektningen Gadhus morhua, (torsk). Polartorsken er lite etterspurt som matfisk, og har ikke blitt kommersielt utnyttet av norske fiskere siden begynnelsen av 80-tallet. Russerne derimot har fisket noe polartorsk helt fram til for få år siden. I 2016 ble bestanden i Barentshavet anslått til noe mer enn 900 000 tonn. De viktigste gyteområdene ligger på østsiden av Svalbard og sør for Novaja Semlja.

– Polartorsken har noen kvaliteter som gjør den til en veldig viktig aktør i havet, forklarer Ireen ivrig. Den beiter på plankton og særlig raudåte som finnes i store mengder ved iskanten om våren. Polartorsken blir i neste omgang mat for fugl og sel og hval, men den er også viktig i en kommersiell sammenheng.

– Hvordan da?

– Som mat for torsk. Polartorsken har samme funksjon som lodde. Når bestanden av lodde og polartorsk er god, vil det også være god tilgang på mat for torsk, og utsikter til godt torskefiske i årene som kommer.

Ok, jeg merker allerede nå at fiskehierarkiet mitt blir satt på prøve. Godt torskefiske gir store nasjonale inntekter. Kveite og steinbit har fått selskap. Jeg begynner å vurdere en liten justering.

– Men bestanden er vel egentlig ikke så stor? Og særlig vakker å se til er den vel heller ikke, prøver jeg meg.

– Vel det med bestanden er noe av det vi skal forsøke å finne ut av da. Den er vanskelig å anslå fordi den lever i området som er dekket av is. Og om du ikke syns den er vakker, så har den andre kvaliteter. Den er blant annet selvforsynt med frostvæske i blodet. Det gjør at den kan tåle lave temperaturer langt bedre enn andre fisker.

Frostvæske! Jeg bråvåkner. Polartorsken har ikke bare svømt seg inn på min prioriterte fiskeliste. Den har også plassert seg sentralt inn i tematikken jeg skal se nærmere på. Isens betydning og hvordan vi, og ulike andre arter i naturen, tilpasser oss. Frostvæske i blodet er en genial tilpassing. Det hindrer dannelse av iskrystaller som kan ødelegge cellene. Flere insekter bruker samme knep. Snøloppe for eksempel, på snøen om våren.

– Når eggene til polartorsken kommer i sjøen flyter de opp, og blir liggende tett oppunder isen, godt beskyttet mot fugl, og mot arter i havet som ikke liker seg der det er kaldt, forteller Ireen.

Jeg trenger mer kaffe. Mens jeg henter påfyll går det opp for meg hva nyvunnet kunnskap gjør med et menneske. Hvordan kunnskap fjerner frykt for det ukjente og skaper nærhet og interesse. Selv en kald fisk som polartorsken går det an å bli glad i. Det ser jeg på øynene til Ireen.

Tilbake ved bordet. Jeg vil vite mer. Ireen forteller om polartorskens utfordringer i vår tid. Vannet i Barentshavet blir varmere: Polartorsken kan tåle det, men den mister noen av sine fortrinn. Andre arter kommer inn og tar opp konkurransen. Økt temperatur bidrar også til at sjøisens utbredelse reduseres. Da vil det også være færre områder som gir beskyttelse til egg og larver, og det blir mindre tilgang på den maten polartorsken trenger. I tillegg åpnes havområder opp for ferdsel, fiske og kanskje oljevirksomhet. Jomfruelige områder som polartorsken før hadde for seg selv.

Kaffepausen er over. Ireen og de andre forskerne er tilbake på jobb. Jeg prøver å tenke gjennom hvordan vi skal klare oss uten is og polartorsk? Hvordan hval og sel og fugl skal klare seg, og hvordan det vil gå med torskefiskeriene. Det går også opp for meg at i løpet av en liten kaffepause har polartorsken svømt seg fra bunn til topps i fiskehierarkiet mitt.

Listen ser nå slik ut:

1. Polartorsk
2. Torsk
3. Sild.

Beklager til hyse som er skjøvet ut av pallen, i alle fall inntil videre. Men her er over tretti forskere om bord på F/F kronprins Haakon. De fleste drikker kaffe, alle har sine favoritter, det er et langt tokt, ting kan komme til å endre seg….