Forskerne bruker en håv av typen WP2 for å samle plankton. (Arkivfoto: Jostein Røttingen / Havforskningsinstituttet)
Forskerne bruker en håv av typen WP2 for å samle plankton. (Arkivfoto: Jostein Røttingen / Havforskningsinstituttet)

Kule beitedyr

Skrevet av Nicole Aberle-Malzahn og Angela Stippkugel (NTNU, Trondheim)

Spennende planktondyr i ulike størrelser, og som ikke kan svømme aktivt mot havstrømmene, har funnet vegen til laboratoriene om bord F/F «Kronprins Haakon» siden vi forlot Tromsø i forrige uke. Forskere og ingeniører fra forskjellige norske institusjoner har flytta inn i våt-, utdannings- og kjølelaboratoriene for å gjøre seg klare til prøvetaking og analyse av planktonprøvene. Etter det har tredje dekk blitt forvandlet til en hektisk basar: livlige krillprøver danser i planktonnettene og maneter i ulike former og størrelser driver galant gjennom prøvevannet. Gigantiske tanglopper (amfipoder) som er større enn fem centimeter overrasker til og med erfarne forskere. Å gå gjennom planktonprøvene er håndarbeid, og de sorteres med pinsett og pipette. Noen av de mindre planktonfraksjonene er samla i petriskåler. Beger og prøver blir utvekslet mellom planktologer når det er nødvendig.

Vi står tidlig opp, kler på oss varme arbeidsklær og tar på hjelmen for å gjøre oss klare til at CTD-instrumentet settes ut for første gang på hver av de seks prøvetakingsstasjonene langs kursen vi følger fra sør til nord i Barentshavet. Vi tar sjøvannsprøver fra forskjellige dyp og får dermed tak i organismer som finnes der. Fokuset vårt er på de minste planktonskapningene. De spenner fra planteplankton (mikroskopiske encellete alger) til dyreplanktonet som spiser dem; små protister og hoppekreps (kopepoder). Encellete alger er «grunnmuren» i næringspyramiden i havet og er den beste maten for dyreplanktonet. Men; hvem spiser hvem, og i hvilke mengder? Hvilken betydning har vanntemperaturen? Betyr byttedyr og kvaliteten på byttedyrene like mye? Dette er spørsmål vi prøver å finne svar på, spesielt i sammenheng med den pågående globale oppvarmingen som endrer store deler av Barentshavet til isfritt område. Gjennom året får det betydelige konsekvenser for produktivitetsmønstrene i økosystemet.

For å observere samspillet mellom disse artene gjennomfører vi eksperimenter og forsøker å skape forhold som er så like de naturlige omgivelsene som mulig – for å oppnå realistiske resultater. Mens den første stasjonen fortsatt ble består av «varme» atlantiske vannmasser på rundt 7° C øverst i overflata, må vi justere temperaturen i kjølerommet mens vi er på vei nordover. Der skal eksperimentene gjennomføres under «arktiske forhold». Siden vi forlot den sørligste stasjonen, har kjølige vannmasser satt igjen et fint arktisk fotavtrykk i planktonprøvene. De viser nå en overvekt av kaldt tilpassede arter. Samtidig må vi sikre jevn overføring av planktonet fra dets naturlige habitat til innendørs forhold.

Vi er forberedt på en lang dag i kulda for å sette opp et annet beiteforsøk. Så snart vannprøvene fra CTD-en er på dekk, lagrer vi 30 liter sjøvann fra 30 meters dyp og beholder den naturlige temperaturen ved å lagre vannet i kjølerom. Men; det er ikke nok å ta prøver av kun sjøvann. Enda større beitedyr må samles inn for å sette opp et godt «hvem-spiser-hvem»-eksperiment blant planktonet. Etter at vi kommer tilbake til hovedhangaren, sender vi et WP2- planktonnett med en maskestørrelse på 180 μm (1 μm = 1/1000 millimeter) ned til 100 meter og håper på fin fangst. Vi er heldige – hundrevis av hoppekreps har havna i prøvetakingskoppene, hovedsakelig fra Calanus- Oithona- Pseudocalanus-slektene. Til vår store glede er de ikke alene: vi finner også geléaktige halesekkdyr med oransje overflate og Dumbo-lignende vingesnegler som sikkert har en høyere «bambifaktor» enn organismene vi konsentrerer oss om. Men tida går, og behandlinga i kjølelaboratoriet må starte snart. Nå venter mer krevende oppgaver. Først må vi sile flere liter sjøvann gjennom fine filtre for å lage startprøver. Deretter må vi gjøre klar flaskene hvor beitinga skal skje. For en oppgave! Angela er doktorgradsstudent ved NTNU og skal arbeide med dette emnet de neste tre årene i «Arven etter Nansen»-prosjektet. Takket være hennes tålmodighet og fartøyets fantastiske stabilisatorer med optimal kompensering i forhold til bølgene, blir 350 hoppekreps håndplukket under mikroskopet i tide og dermed klare til å bli lagt til «dyrking» i «beiteflaskene». Nå er det tid for at de små beitedyrene å finne maten de foretrekker i løpet av de neste 1–2 dagene. Samtidig er vi klare for en god natts søvn med solnedgangen i horisonten.