Det føltes ut som om jeg nettopp hadde sovnet da jeg hørte banking på kabindøra og toktlederens forsiktige stemme: «Er du våken? Det er straks klart for prøvetaking». Det fristet lite å forlate den varme køyesenga for å krype ut på dekk i den kalde arktiske høstmorgenen. Men store isbrytere med kurs mot Polhavet er ikke stedet for etternølere. Prøvetakingen foregår hele døgnet, og siden bare ett instrument kan være i vannet av gangen, får alle forskerne sin tilmålte tid ved vinsjen. Den tiden er verdifull. Derfor befant jeg meg kort tid senere på dekk utstyrt med hjelm, vernestøvler, varmedress – og en stor dyreplanktonhåv.

Lufta var skarp, bare to-tre grader, og tåka hang lavt over havet slik den ofte gjør i Barentshavet. Men tåke betyr også lite vind, og lite vind er gode nyheter når man befinner seg på båt langt ute på storhavet. Spesielt når man skal håndtere en håv på 200 kg. Mannskapet koblet håven til vinsjen, og ved hjelp av en kraftig kran ble den løftet opp fra dekk og sjøsatt. «Hvorfor må man ha så stort utstyr for å fange noe som er så smått», tenkte jeg mens jeg så håven forsvinne ned i det klare blå vannet, ut av syne.

Dyreplankton kommer i mange former og fasonger, men fellesnevneren er at de er bitte små, ofte mindre enn en centimeter. De livnærer seg på alger og andre småkryp og er viktig mat for fisk. Forandringer i sammensetningen av dyreplankton over tid kan også gi indikasjoner på klimatiske endringer. På dette toktet, som innvier både Norges nye isbryter F/F «Kronprins Haakon» og det nasjonale forskningsprosjektet «Arven etter Nansen», undersøker jeg og mine kollegaer hvordan sammensetningen av dyreplankton endrer seg fra det Atlantiske vannet sør i Barentshavet, gjennom polarfronten øst for Svalbard og inn i isdekte, Arktiske vannmasser. Våre forskningsresultater vil bli satt i sammenheng med arbeidet til de andre forskerne om bord, og i løpet av de neste seks årene vil flere brikker i det store arktiske puslespillet legges av en stor gruppe forskere. Dette vil bidra til ny og viktig kunnskap om oppbygningen av det marine økosystemet i et område som vi har begrenset kunnskap om.

Da håven nådde 300 meters dyp, reverserte mannskapet vinsjen og håven skiftet retning. I sakte tempo jobbet den seg opp fra det mørke og kalde arktiske vannet, gjennom usynlige gradienter av kulde og salt, og opp mot lyset. På veien fanget håven opp utallige småkryp som intetanende ble en del av «Arven etter Nansen». Litt senere, med håven trygt plassert på dekk, bar jeg forsiktig den dyrebare fangsten inn på laboratoriet der den umiddelbart skulle preserveres for senere analyser.

Men jeg klarte ikke dy meg, fisket opp en dråpe og helte den på en skål. Gjennom lupa ble jeg vitne til et planktonisk mikrounivers: blinkende ribbemaneter, hoppende hoppekreps, buktende pilormer og vakre krill med store øyne. Borte var kulda i kroppen og trøttheten over øynene. Jeg gledet meg allerede til neste gang jeg hørte bankingen på kabindøra, litt for tidlig på morgenkvisten.