Jeg ble mildt sagt sjokkert da jeg under medaljeseremonien etter fotball-EM ble vitne til at de fleste engelske spillere, like etter å ha fått sølvmedaljen overrekt og hengt rundt halsen av UEFA-president Aleksander Ceferin, valgte å ta den av. Man kunne se at skuffelsen var stor der de stod med medaljen i hånden.

De hadde tapt på hjemmebane, de som hadde mulighet til å ta gullet hjem og revansjere tapet for missen i finalen for 55 år siden. Spillere som hadde ofret alt i kampen, kjempet til siste spilleminutt, Shaw, Grealish, Mount, Walker, Kane med flere viste seg plutselig fra en dårlig side. Det er lov å bli skuffet, men det er langt fra greit å markere det med å ta av seg medaljen.

På NRK-sport vises det til at Kane og de andre tok den av fordi de var skuffet. Som store idrettsutøvere ønsker de å vinne, og sølv oppleves da som et nederlag. I øyeblikket ser Kane på sølvmedaljen mer som en tapt mulighet (for gull) enn som en god prestasjon.

Når han derimot får skuffelsen på avstand, vil han sikkert sette pris på det de har prestert. Men nå er han skuffet og føler at The Three Lions har skuffet den fotballgale, britiske nasjonen. Han ønsker å se fremover og poengterer at de har et ungt lag som de kan bygge videre på, og som forhåpentligvis kan gi dem ett etterlengtet gull i fremtiden. Englands kaptein, Harry Maguire, som også tok av seg medaljen, deler Kanes synspunkter.

I media har det vært delte synspunkter om hendelsen. VG-journalist Arilas Ould-Saada mener det er et krampaktig forsøk på å stå frem som vinnerskaller. Fotballekspert Lars Tjærnås mener derimot at man må godta slike reaksjoner hos spillerne.

Han forsvarer handlingen med at de opplever det som en tapt mulighet, og legger til at forskjellen på tap og seier kunne ikke vært større enn det vi var vitne til i finalen. Han forstår derfor skuffelsen og at de ville synliggjøre det. Fansen opplever det derimot som et eksempel på dårlig sportsånd, lite respektfullt og et dårlig eksempel for de unge.

Jeg må si meg enig i det siste. Man skal i prinsippet IKKE godta slike reaksjoner Tjærnås! Det skyldes flere grunner. Jeg mener supporteren treffer spikeren på hodet når han uttaler at dette er brudd på god sportsånd. Symbolverdien ved denne hendelsen er ekstra tung fordi det skjer nettopp i England, på Wembley, og av de engelske spillerne. Storbritannia, som er den moderne fotballens hjemland, er bærer av en fotballkultur med sterke etiske tradisjoner.

Fotballen i England er tradisjonelt kjent for å være brutal, men også kjent for å utgå fra en idrettskultur hvor sportsmanship og gentlemansidealer vektlegges. Det viktigste med idrettskampen har vært at man skal utvise respekt for både spillet og sine motspillere. I dag taler vi mer om fair play som uttrykk for disse verdiene. Fair play er et verdikonsept nedfelt både i fotballen og i andre idretter.

Å ta av seg sølvmedaljen er uttrykk for det motsatte: manglende respekt for spillet og sine motspillere. Det er å utvise lite respekt for hva fotballen som grunnidé representerer: respekt, forbrødring og samhold. I dette tilfelle kan det virke som samholdet ikke strekker seg lenger enn til eget landslag, hvor man har lite syn for laget som vant, Italia.

Om så England hadde dominert spillet, om de hadde tapt med enda mindre marginer i straffekonkurransen, ja om det så hadde vært direkte blodig urettferdig å tape finalen utfra en fotballmessig, faglig vurdering hvor Italia hadde blitt rundspilt, så skal man respektere tapet med verdighet. Å ta av seg sølvmedaljen er også manglende respekt til selve arrangementet, UEFA, FIFA, og fotball som idrettskultur. Og ikke minst, toppspillere som fremstår slik signaliserer overfor unge, håpefulle, at det er helt greit å fremstå som dårlige tapere. Det er en symbolverdi som slettes ikke er bra i det lange løp.

Tjernås påpeker at forskjellen på tap og seier ikke kunne vært større slik som i dette tilfelle. Det er et poeng, men det holder ikke vann. Toppspillere er profesjonelle utøvere som skal tåle tap, selv i store mesterskap hvor mye står på spill. Dette er spillere som er vant med å vinne eller tape og der konsekvensene blir store.

Det vil alltid oppleves som et stort tap når man går tapende ut av en finale, det er slik toppfotballen er i sin natur. Marginene er ofte svært små om man står igjen som vinner med en grandios seiersglede eller som nestbest med den dypeste tapsfølelse. Det er derfor så viktig at spillerne øver seg opp i å tåle begge mulige kamputfall. Det har hendt før at idrettsutøvere har på negativt vis markert sin skuffelse under en medaljeutdeling. Og grunnene har som regel vært mye større enn tilfelle var denne gangen, selv om heller ikke slike handlinger i prinsippet kan aksepteres.

Det understrekes at handlingen ble gjort i et øyeblikks skuffelse, og det er jo en ærlig sak. Men det er en lite klok avgjørelse. I antikken talte de om phronesis, klokskap. Det å utvise klokskap var en viktig dyd, dvs. å takle krevende situasjoner på en sindig og klok måte.

Det er ikke tvil om at det var følelser som tok overhånd under seremonien. Det var sterke emosjoner som klart virket inn på spillernes fatale handlingsvalg. De engelske spillerne var utslitt, nedbrutt og bar på en enorm tapsfølelse. De opplevde at de hadde sviktet, ikke bare seg selv, men en hel nasjon. Men de sviktet ikke når de tapte finalen, av den enkle grunn: de gjorde sitt beste. Mer kunne de ikke gjøre. Som fair play-idealet understreker: du skal yte hundre prosent, og det gjorde de. Svikten lå ikke på innsatsen, den lå et annet sted. De sviktet da de skulle frem og motta premien for innsatsen.

Jeg skulle ønske at de hadde en trener som i slike øyeblikk kunne stå frem og fortelle dem at det er overhodet ikke greit å underkjenne fotballspillets iboende tradisjoner og verdier, motstanderlaget, arrangementet, supportere og alle de unge. Jeg skulle ønske de hadde en leder som forutså hva som kunne skje, og som kunne fortelle dem at det viktigste i slike situasjoner er å bære sølvmedaljen med ærefrykt og stolthet, som et tegn på at faktisk nådde selve EM-finalen, at de gjorde sitt beste, men at det holdt ikke helt inn.

At han kunne lære dem at det å motta og bære en sølvmedalje på ærefullt vis, er dypest sett uttrykk for respekt, verdighet, integritet, og klokskap – overfor seg selv og ikke minst overfor de som vant. Det er gjerne for mye å forlange av en manager. Vi for da trøste oss over at i alle fall én engelsk spiller, Henderson, beholdt medaljen rundt halsen. Gjerne fordi han var klok nok som Liverpools kaptein til å se hvilken symbolsk kraft en slik medaljeseremoni har, og innså at det viktigste, uansett hvordan en finale ender, så skal man fremstå som en verdig taper.