Disse smykkene fulgte Regekvinnen i graven, datert til 1500–1300 f. Kr.
Disse smykkene fulgte Regekvinnen i graven, datert til 1500–1300 f. Kr.

3500 år gamle bunadsmykker

Publisert

I maidagene pusses det sølv. Smykkene er viktig tilbehør til dagens bunader og festdrakter. Søljer, draktnåler, kjeder, hekter, belter og øredobber av sølv, gull og kobberlegeringer skal skinne. Smykkene var en like naturlig del av drakten allerede for 3500 år siden. Ofte er de arkeologens eneste holdepunkter når hun eller han skal rekonstruere bronsealderens drakttradisjoner.

Arvesølvet

Tenk deg at noen om 1000 år finner de stakkars restene etter bunaden din, den du arvet av din farmor eller fikk til konfirmasjonen, og stolt har båret ved de viktige høytidene. Tidens tann har tæret bort tøyet. Tilbake er bare de mer bestandige smykkene. Kanskje hadde du samlet dem opp gjennom tiår, noen har vært i familiens eie gjennom generasjoner. Smykkene forteller noe om hvem du er, dine familierelasjoner og tilknytning, og kanskje også din sivilstatus.

I eldre nordiske og samiske drakttradisjoner viste tilbehør som søljer, belter og hodeplagg tydelig om du var gift eller ugift, og egne smykkeoppsett og kroner ble brukt i forbindelse med bryllup (figur 1).

Figur 1: Kvinne i samisk kofte med brudesøljer og brudekrone. I eldre nordiske og samiske drakttradisjoner viste tilbehør som søljer, belter og hodeplagg tydelig om du var gift eller ugift, og egne smykkeoppsett og kroner ble brukt i forbindelse med bryllup.
Figur 1: Kvinne i samisk kofte med brudesøljer og brudekrone. I eldre nordiske og samiske drakttradisjoner viste tilbehør som søljer, belter og hodeplagg tydelig om du var gift eller ugift, og egne smykkeoppsett og kroner ble brukt i forbindelse med bryllup.

Med noen viktige unntak, er det som regel lite eller ingenting bevart av klesdraktene fra bronsealderen. Bare smykkene er overlevert oss. Enten fordi de har fulgt den døde i graven, eller fordi de har blitt ofret i våtmark eller hulrom i berg og ur. Likevel kan vi lese mye ut av draktsmykkene. Den gang som nå var de uttrykk for skjønnhetsidealer, status, familierelasjoner, tilhørighet og identitet. Men de var også forankret i religiøse forestillinger, regionale tradisjoner og handelsnettverk.

Med sola i beltet

Eliten i den nordiske bronsealderen hadde tilgang til eksotiske materialer, smykker og tekstiler, skaffet til veie gjennom internasjonal handel, reisevirksomhet og ekteskapsforbindelser (se faktaboks 1 lenger nede i teksten). I enkelte rike kvinnegraver er det funnet perler av blått glass fra Mesopotamia eller Egypt, brukt i smykkeoppsett sammen med perler av lokalt rav.

Sola spilte en særlig viktig rolle i ritualer og trosforestillinger i bronsealderen. Solsymboler er allestedsnærværende. Også på draktsmykker som belteplater, tutuli, hengekar og kupaer er sola tilstede, i form av abstrakte symboler som sirkler og spiraler eller faktiske solbilder (se faktaboks 2 lenger nede i teksten). I midten er det gjerne en pigg eller tupp, som solens stråler ser ut til å strømme ut fra.

Noen av de aller fineste draktsmykkene som er funnet i Norge, har tilhørt en dame som kalles Regekvinnen. Hun ble gravlagt på Rege i Sola i Rogaland for ca. 3500 år siden og i graven hadde hun fått med seg en dolk og en usedvanlig fin samling bronsesmykker; en belteplate, en halskrage, to armringer, en fibula, en tutulus, samt en perle og et lite rør, som trolig har tilhørt et snoreskjørt (Figur 2). Graven omtales gjerne som «søstergraven» til den mer berømte og bedre bevarte Egtvedpiken fra Vejle på Jylland i Danmark. Egtvedpikens drakt er bevart i sin helhet. Den store belteplaten med spiraler og konsentriske sirkler har vært festet i beltet, over det korte snoreskjørtet (Figur 3).

Figur 2: Smykkene som fulgte Regekvinnen i graven, datert til 1500–1300 f. Kr. I midten den store belteplaten og en mindre tutulus foran den. På venstre side to armringer og røret som har vært festet på et snoreskjørt. Til høyre for smykkeplatene en dolk, en fibula og en stor halskrave, alt av bronse.
Figur 2: Smykkene som fulgte Regekvinnen i graven, datert til 1500–1300 f. Kr. I midten den store belteplaten og en mindre tutulus foran den. På venstre side to armringer og røret som har vært festet på et snoreskjørt. Til høyre for smykkeplatene en dolk, en fibula og en stor halskrave, alt av bronse.

Kanskje har disse snoreskjørtkledde damene hatt en særlig rolle i ritualer og solkult. De bar på en måte sola på seg, i beltet.

Figur 3: Egtvedpikens grav med den svært godt bevarte ulldrakten. Begravelsen er tidfestet til år 1370 f. Kr. Belteplaten er festet i beltet. På hver side av denne er det armringer. Ved hodet og føttene er det beholdere av bark. I den ene lå det en syl og et hårnett. Kammen av horn som er plassert ved hodet, har opprinnelig sittet i beltet. På beina har hun hatt såkalte fotlapper av ull.
Figur 3: Egtvedpikens grav med den svært godt bevarte ulldrakten. Begravelsen er tidfestet til år 1370 f. Kr. Belteplaten er festet i beltet. På hver side av denne er det armringer. Ved hodet og føttene er det beholdere av bark. I den ene lå det en syl og et hårnett. Kammen av horn som er plassert ved hodet, har opprinnelig sittet i beltet. På beina har hun hatt såkalte fotlapper av ull.

Hjemlige smykkesmeder

Den regelmessige dekoren viser at belteplaten fra Rege i likhet med den fra Egtved, er lagd av en sofistikert håndverker, en spesialist. Kanskje kommer den fra et bronsestøperverksted i dagens Danmark. Arkeolog og gullsmed Heide Wrøbel Nørgaard har undersøkt over 300 belte- og halssmykker fra eldre bronsealder i Danmark og Nord-Tyskland. Gjennom grundige studier av detaljer i framstillingsteknikk og dekor, har hun klart å identifisere flere verkstedsmiljøer i Danmark. Noen av disse verkstedsmiljøene har hatt et stort nedslagsfelt, med en radius på opptil 160 km.

Et funn av draktsmykker fra Sjælland i Danmark, er særlig interessant. Alle smykkene er lagd i samme verksted, og mange av den samme håndverkeren. Funnet kommer fra en myr kalt Vognserup Enge, og består av i alt 242 gjenstander, for det meste rør av bronse til snoreskjørt (Figur 4). Funnet er fra samme tid som Regekvinnens smykker, og kan deles i to sett smykker, hvert bestående av en halskrave, en belteplate, to spiralfingerringer, samt et større antall såkalte tutuli. Disse er mindre varianter av de store belteplatene, og har trolig prydet draktens overdel.

Figur 4: Offerfunnet fra Vognserup Enge, datert til 1500–1300 f. Kr. Smykkene kan deles inn i to sett. Til venstre en mengde rør til et snoreskjørt samt to store halskraver og fire små spiralringer. Også halskravene har spiralornamentikk. Til høyre to store belteplater og en mengde tutuli.
Figur 4: Offerfunnet fra Vognserup Enge, datert til 1500–1300 f. Kr. Smykkene kan deles inn i to sett. Til venstre en mengde rør til et snoreskjørt samt to store halskraver og fire små spiralringer. Også halskravene har spiralornamentikk. Til høyre to store belteplater og en mengde tutuli.

Med den store interessen for metallsøking vi har sett i Norge på 2000-tallet kom ordet tutulus plutselig på folkemunne. Tidligere har dette vært sjeldne funn i Norge, og særlig i Øst-Norge. Et funn av en tutulus på Killi i Dovre i Innlandet, like ved Rondane, viser at slike smykker kan har vært vanligere enn vi tidligere har trodd (Figur 5). Også i Orkdal i Trøndelag og Fana ved Bergen har nye tutuli blitt funnet av metalldetektorister.

Figur 5: Detalj av tutulus fra Killi Megård, Dovre. Datert til 1500–1300 f. Kr. og funnet av Roy Fjerdingby i 2015. Dekorert med konsentriske sirkler og ytterst to rader med sikksakkdekor. På baksiden er det en liten hempe.
Figur 5: Detalj av tutulus fra Killi Megård, Dovre. Datert til 1500–1300 f. Kr. og funnet av Roy Fjerdingby i 2015. Dekorert med konsentriske sirkler og ytterst to rader med sikksakkdekor. På baksiden er det en liten hempe.

Hengekarene fra Vansjø

Et noe yngre funn fra Vansjø i Viken viser hvordan smykketradisjonene var i utvikling gjennom bronsealderen, men samtidig konservative. To særs fine hengekar og en såkalt kupa datert til 900–700 f. Kr., ble funnet på en øy i Vansjø i 1926. Det var en harejeger som fant de nesten 3000 år gamle, men tilsynelatende ubrukte beltesmykkene, etter at hunden hans hadde jagd en hare inn i en ur. Siden lå de på et loft i 40 år, før arkeologen Erling Johansen fikk nyss om dem og beskrev funnhistorien og -konteksten, slik at vi i dag levende kan se for oss hvordan de praktfulle smykkene omsorgsfullt hadde blitt lagt inn under en stor firkantet stein, som en gave til høyere makter.

Alle er de utsøkt dekorert med bølgeornamenter, og langs kanten på de to hengekarene er det små bildefriser, med vannfugler og solhester (Figur 6). Den lille stjerneformede solen og de konsentriske sirklene som radierer ut fra midten, er de samme som på de eldre belteplatene. Også de små hestehodene som kroner de bølgende motivene, viser at solmyten fortsatt levde videre i smykkekunsten. Hesten opptrer som solens hjelper fra ca. 1500 f. Kr. og følger oss gjennom hele bronsealderen. Vannfugler som ender og svaner dukker opp i bildeverdenen på 1300-tallet f. Kr. sammen med nye begravelsesritualer, urnegravskikken (se faktaboks 1).

Figur 6a: Vansjøfunnet, med detalj av kupa. Datert til 900–700 f. Kr. og funnet av en harejeger i 1926.
Figur 6a: Vansjøfunnet, med detalj av kupa. Datert til 900–700 f. Kr. og funnet av en harejeger i 1926.
Figur 6b.
Figur 6b.

Smykkesett og overgangsritualer

Hengekarene fra Vansjø har en innvendig gitterkant; kanskje for å holde et nå tapt lokk på plass. På grunnlag av slitespor har man ment at slike hengekar ble båret bak på drakten, med en kappe over. Kupaen har i yngre bronsealder overtatt den eldre belteplatens funksjon, og har trolig vært plassert i beltet, foran på drakten. Dette er bronsealderens svar på vår tids designervesker; tre gucchivesker etterlatt i ura!

Faktaboks 1: Om bronsealderen

Bronsealderen er en arkeologisk periode som i Skandinavia dekker tidsrommet 1700–500 f. Kr.

Perioden deles i eldre bronsealder (1700–1100 f. Kr.) og yngre bronsealder (1100–500 f. Kr.)

Våpen og redskaper ble lagd av bronse, en legering av kobber og tinn

Gjennom omfattende handel med råvarer, oppsto nettverk som bandt ulike deler av Europa sammen

Et eget nordisk kulturuttrykk oppsto omkring ca. 1600 f. Kr. i dagens Danmark, Nord-Tyskland og deler av Norge og Sverige

Gravskikken i eldre bronsealder kjennetegnes av monumentale gravhauger av jord eller stein

Med overgangen til kremasjon fra 1300-tallet f. Kr. ble gravskikken mindre monumental

Branngravskikken antas å komme fra urnefeltkulturen i Mellom-Europa

I religion og ritualer har myten om solen vært sentral, både i eldre og yngre bronsealder. Denne er gjengitt både på helleristninger og bronsegjenstander

Det er lite sannsynlig at smykkene fra Vognserup Enge og Vansjø noensinne var ment å skulle hentes fram igjen. Man kan lure på hvorfor hele smykkesett ble ofret på denne måten, i myr og ur. Var de ofret i krisetid, for å påvirke kosmiske krefter eller gi god helbred? Eller står vi overfor de fysiske restene av et overgangsritual, der en kvinnes personlige smykker ble avhendet for å markere en viktig endring i hennes livsløp? Smykker blir ofte knyttet til personers liv og historie. Gjennom å begrave dem på denne måten kan man iscenesette og materialisere biologisk eller sosial forandring.

Unike bevaringsforhold

Eikekistebegravelser særlig kjent fra dagens Danmark og perioden 1400–1100 f. Kr. har gitt unike innblikk i bronsealderelitens draktmote og frisyrer. Takket være eikekistegravenes spesielle mikromiljø og bevaringsgrad vet vi en hel del om hvordan både kvinne- og mannsdraktene så ut, og hvordan smykker og våpen fungerte som en integrert del av drakten (Figur 3).

Faktaboks 2: Om smykker

Bruk av metaller som bronse og gull revolusjonerte smykkehåndverket

De store smykkene ble støpt i former av leire, ved bruk av tapt-voks-teknikk. Dekoren ble lagd i voksen, ved bruk av stempler og punsel

Spiraler symboliserte solens syklus og livets gang

Spiralornamentikk er vanlig fra ca. 1600 f. Kr. og trolig inspirert av gresk bronsealder – gjennom kontakt med palasskulturen i Mykene

I eldre bronsealder opptrer draktsmykker i gravene, som del av drakten den døde er gravlagt i og plassert slik de har vært båret. I yngre bronsealder er draktsmykkene oftere nedlagt i såkalte depoter, eller ofret.

Med draktsmykker menes bronsesmykker som ble festet på drakten:

· Belteplate: stor plate, båret i belte, foran på drakten, 1500–1100 f. Kr.

· Tutulus: brukes som faguttrykk for å beskrive små plateformede smykker, som ble båret på brystet. De opptrer både i manns- og kvinnegraver, 1500–1100 f. Kr.

· Kupa: en større og mer hvelvet variant av de eldre belteplatene, med kjegle eller tupp i midten, 1100–500 f.Kr.

· Hengekar: en slags veske, med hemper og i noen tilfeller lokk, plassert i beltet bak på drakten, 1300/1100–500 f. Kr.

· Fibula: spenner i varierende form og størrelse. I eldre bronsealder ble enkle bøylenåler brukt for å holde kappen sammen, i yngre bronsealder var draktnålene store og mer prangende.

Den døde er svøpt i dyrehud eller ulltepper, lagt i en uthult kiste av eik, som ble dekt av en stor haug av jord og torv. Dette har skapt unike bevaringsforhold; en hinne av jernutfelling har kapslet inn graven slik at avdødes klær, hår, hud, negler er bevart, sammen med gravgods av organisk materiale som tre og horn. Gravgodset gir inntrykk av å være dypt personlig; enkeltmenneskenes materielle kultur, men speiler også de sosiale nettverk disse individene tok del i.

Figur 7: Eikekistegrav fra Ølby, Sjælland, datert til 1500–1300 f. Kr. På grunn av de lokale bevaringsforholdene er bare skjelettet og smykkene bevart. Plasseringen av bronsesmykkene på den forgagne drakten er likevel tydelig. Kvinnen fra Ølby har i tillegg til halskrave, beltesmykker og dolk også hatt et armbånd med perler av baltisk rav og blått glass fra Egypt.
Figur 7: Eikekistegrav fra Ølby, Sjælland, datert til 1500–1300 f. Kr. På grunn av de lokale bevaringsforholdene er bare skjelettet og smykkene bevart. Plasseringen av bronsesmykkene på den forgagne drakten er likevel tydelig. Kvinnen fra Ølby har i tillegg til halskrave, beltesmykker og dolk også hatt et armbånd med perler av baltisk rav og blått glass fra Egypt.

Nordiske ulldrakter

Egvtedpiken var gravlagt i en ulldrakt bestående av en kort bluse eller kjortel av vevd ulltøy, og et snoreskjørt. Rester etter snoreskjørt er funnet i flere graver, men oftest er bare rørene igjen (Figur 7). Fra andre funn kjenner vi en annen kvinnedrakt, med et langt skjørt av vevd ull. Skrydstrupkvinnen fra Vojens på Jylland bærer et slikt skjørt. Hun har hatt det lange håret oppsatt i en komplisert frisyre og samlet i et hårnett. Trolig var de to drakttypene uttrykk for kvinnenes ulike alder og status. Lengden på skjørt og hår har skilt den unge, kanskje ugifte kvinnen, fra den eldre kvinnen.

På et annet nivå er de begge del av den samme draktkulturen, der ufargede ulltekstiler og et karakteristisk smykkerepertoar formet et eget nordisk draktuttrykk. I Sentral-Europa var andre tekstilkvaliteter vanlig. Drakttilbehøret var annerledes, og det var andre måter å bære kjente smykkeformer på.

En studie av Antoinette Rast-Eicher og Lise Bender Jørgensen fra 2013, viser at skandinaviske tekstiler sammenlignet med de sentraleuropeiske har kortere og tynnere fibre, og at de kommer fra fin ull plukket av en hårete sauetype, og trolig av lam. Nylig ble det framsatt en hypotese om at ullproduksjon og veving også foregikk i høyfjellet i Vest-Norge i bronsealderen.

Få tøystykker fra bronsealderen er funnet i Norge. Bortsett fra et tapt tøyfragment, som skal ha blitt funnet i en gravrøys ved Fredrikstad på 1800-tallet, kommer de eneste kjente bronsealdertekstilene fra sørvestlandet, fra Jåsund i Sola og Blodheia på Karmøy. De er fra samme område og samme tid som Regegraven, og er lagd i en teknikk som er svært lik de danske tekstilfunnene.

Fra eikekistegravene er det kjent flere slags bånd og belter, som har holdt plagg og gjenstander på plass. De er av toskaftvev, og en sjeldnere gang brikkevevd. Et vevd belte med dusk som likner Egtvedpikens er avbildet på en bildestein fra Kyrkje-Eide i Stryn i Vestland fylke. Også i våre dager er flettede og brikkevevde bånd et viktig innslag i mange bunader.

Totendrakta er en bunad av relativt ny dato, der slike bånd er en del av tilbehøret. Da Totendrakta ble utviklet på 1970-tallet, hentet komiteen sin inspirasjon fra eldre drakter og tekstiler fra området. Inspirasjonen til draktsmykkene fant de 3500 år tilbake i tid. Totennåla er en forminsket utgave av en belteplate, som ble funnet da man i 1870-årene gravde ut en stor gravhaug på gården Evang (Figur 8). Det finnes i dag søljer, øredobber og skospenner av samme slaget, i bronse og sølv. Slik kan totningene fortsatt pynte seg med sola.

Figur 8: Totendraktas smykker er inspirert av en belteplate fra eldre bronsealder, funnet på Vestre Evang, Toten. Her med tekstilene og smykket som inspirerte komiteen, samt den originale belteplaten, datert til 1500–1300 f. Kr.
Figur 8: Totendraktas smykker er inspirert av en belteplate fra eldre bronsealder, funnet på Vestre Evang, Toten. Her med tekstilene og smykket som inspirerte komiteen, samt den originale belteplaten, datert til 1500–1300 f. Kr.
Foto inspirasjon: © Mjøsmuseene.
Foto inspirasjon: © Mjøsmuseene.
Foto belteplate: Ellen C. Holte, Kulturhistorisk museum. CC BY-SA 4.0.
Foto belteplate: Ellen C. Holte, Kulturhistorisk museum. CC BY-SA 4.0.

Les mer:

Bergerbrant, S. 2007. Bronze Age Identities. Costume, Conflict and Contact in Northern Europe 1600-1300 BC. Stockholm.

Fossøy, S. 2012. Rom for variasjon. En studie i bronsealderens tekstilhåndverk. NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Johansen, E. og Ø. Johansen 1984. Bronsefunnene fra Vannsjø. Funnhistorien. Viking XLVII.

Kristiansen, K. 2013. Female clothing and Jewellery in The Nordic Bronze Age. I S. Bergerbrant og S. Sabatini (red.) Counterpoint: Essays in Archaeology and Heritage Studies in Honour of Professor Kristian Kristiansen. Oxford.

Melheim, L. 2015. Female Identities in the Making? Aspects of Late Bronze Age Hoarding. I P. Suchowska-Ducke, S. Scott Reiter og H. Vandkilde (red.) Forging Identities. The Mobility of Culture in Bronze Age Europe. Oxford.

Nørgaard, Heide W. 2018. The Nordic Bronze Age (1500–1100 BC): Craft Mobility and Contact Networks in Metal Craft. Prähistorische Zeitschrift 92 (2).

Prescott, C. og L. Melheim 2017. Textiles from the peripheries? Upland evidence from Norway. I S. Bergerbrant og A. Wesman (red.) New Perspectives on the Bronze Age. Proceedings of the 13th Nordic Bronze Age Symposium held in Gothenburg 9th to 13th June 2015. Oxford.

Rast-Eicher, A. og L. Bender Jørgensen 2013. Sheep wool in Bronze Age and Iron Age Europe. Journal of Archaeological Science 40.

Sørensen, M.L.S. 1997. Reading dress: The construction of social categories and identities in Bronze Age Europe. Journal of European Archaeology 5 (1).

Aktuelle lenker

Om Ølbyfunnet (Forskning.no)

Ny utstilling om bronsealderens solkult og Regekvinnen (Arkeologisk museum i Stavanger)

Om Egtvedpiken (Nationalmuseet i Danmark)

Mer om Egtvedpiken (Forskning.no)

Nye funn av tutuli i Norge (Universitetet i Bergen)

Om Skrydstrup (Forskning.no)

Om bronsealderen i Norge (Norgeshistorie.no)