Den største samlingen av vevlodd funnet i en grav i Norge teller 53 i tallet. De var restene av en såkalt oppstadvev som var lagt ned i en grav fra vikingtiden (800–1050 e.Kr.) og ble funnet i 2015 under arkeologiske utgravninger ved Froland kirkegård i Aust-Agder.

Å veve tråder til et stoff er noe mennesker har drevet med i tusener av år. De eldste vevstolene var ofte enklere konstruksjoner, der man vevde fra topp mot bunn, med trådene hengende nedover.

For å unngå kaos og holde trådene stramme ble det i endene festet lodd.

En haug, tre begravelser

Graven med vevloddene var den yngste av tre graver i en stor gravhaug. Det opprinnelige gravminnet var en urne med kremerte bein nedsatt i en båtformet steinsetting.

Keramikken daterer begravelsen til folkevandringstiden (400–550 e.Kr.), mens grav nummer to ble C14-datert til slutten av merovingertid (550–800 e.Kr.).

Dette gravminnet besto av flere kantstilte steinheller som en gang utgjorde et kammer. Utenfor kammeret fant vi en pilspiss og en glassperle. Disse har nok ha havnet her da den tredje begravelsen med vevloddene fant sted, for vevloddene ble funnet akkurat der hellekammerets sørøstre hjørne ville vært.

Denne forstyrrelsen forteller oss at graven med vevloddene må være yngst av de to. En prøve fra fyllmassene mellom vevloddene ble C14-datert til 690–870 e.Kr. I tidlig vikingtid ble altså et menneske og en vev begravet i haugen. Alt organisk etter denne begravelsen, inklusiv den døde, er råtnet bort. Tilbake var kun de 53 vevloddene. Hva kan dette fortelle oss?

Oppstadsvev

Oppstadvev er en type vev som det av og til finnes spor etter ved arkeologiske utgravninger i Norge og ellers i verden. For eksempel har de blitt påvist flere steder i Europa, datert så langt tilbake som til neolittisk tid (8000–4000 f.Kr.).

Oppstadvevens historie i Norge er noe yngre, men kan også her følges tilbake til yngre steinalder (4000–1800 f.Kr.). Den var særlig i bruk under vikingtiden (800–1050 e.kr.) og gjennom middelalderen (1050–1537 e.Kr.), men faktisk også til helt inn på 1900-tallet enkelte steder.

Selve ordet oppstadvev, eller oppstadgogn som den også kalles, har norrønt opphav og kommer av uppstaða som betyr ‘oppreist’ og gogn som betyr ‘redskap’.

Veven sto gjerne lent mot en vegg, med trådene hengende ned fra en bom øverst og vevlodd festet i endene for å stramme og holde kontroll på de mange trådene.

Vevloddene var altså en helt essensiell del av selve veven, og som ett av få ikke-organiske materialer er de ofte det eneste som er bevart og blir gjenfunnet av ved arkeologiske utgravninger. (Foto: © Reinsfelt, Anne-Lise / Norsk Folkemuseum)

Kristne kors?

Vevloddene er av stein, hovedsakelig kleber, med glatt overflate og gjennomborede hull til trådene. Med unntak av ett smultringformet vevlodd, varierer de andre mellom dråpeformet, tilnærmet rektangulære, og kileformet.

Lengden varierer mellom 9,5-15 cm, bredden 6-8,5 cm, tykkelsen 3,5-6,5 cm, og vekten er mellom 300-900 gram. Slike større eller mindre trekk ved gjenstander er viktig for arkeologer, for de kan hjelpe oss med å snevre inn dateringer og utbrodere tolkninger. Men noen ganger møter vi på trekk som kan være litt ekstra spennende. Mens vi jobbet med å få renset frem vevloddene, oppdaget vi at ett hadde et inngravert kors!

Dette varmet oss blåfrosne arkeologer. Da hele samlingen var avdekket og ferdig dokumentert, kunne vi begynne å ta opp ett og ett lodd. Ved nærmere ettersyn oppdaget vi at seks stykker hadde inngraverte kors. Korsene måtte bety noe, men hva?

De måler 2-4 cm, virker møysommelig og ganske dypt inngravert, og er formet som både likearmede kryss og som latinske kors. Hadde vi her kommet over kristen symbolikk i en førkristen grav? I så fall, en liten sensasjon!

Etter at vi fikk summet oss og sett nærmere på vevloddene, og etter hvert rådført med kollegaer som kan mer om veving, kom vi frem til at det likevel neppe var kristen symbolikk. Likheten med kristne symboler skal nok tilskrives tilfeldighetene, og korsene bør heller forstås som praktiske hjelpemidler innenfor vevoppsettet.

Uten en tråd

Korrekt oppsett av veven har noe å si for resultatet på det som veves, og gjennom rekonstruksjoner har tekstilhåndverkere observert at vevloddenes form, mål og vekt spiller inn. Hvis vevloddene er for tunge vil trådene ryke. Vekten på loddet bestemmer altså hvor mange tråder som må festes til det.

Veier for eksempel loddet 500 gram og en tråd tåler 20 gram, så må det festes 25 tråder til loddet. Det må likevel ikke festes for mange! Rekonstruksjonsforslagene viste at 30 tråder var maks antall for å holde veven jevn og ikke skape kaos i vevoppsettet.

Vekten og antall tråder spiller også inn på spennet, noe som er viktig for å holde veven stram og fin. Spenn varierer dessuten etter type materiale, for eksempel er lin mindre elastisk enn ull, og lintrådene vil derfor kreve mer vekt.

Rekonstruksjoner har vist at den samlede vekten på vevlodd også kan si noe om bredden på stoffet som ble vevd, for eksempel vil 1 meter veving av lin kreve 35-50 kilo, mens ull er mindre elastisk og krever litt mindre vekt.

Vevloddene fra Froland hadde en samlet vekt på 35 kilo, noe som antyder at bredden på stoffet derfor lå rundt 1 meter. Gjennomsnittsvekten på rundt 600 gram og rekonstruksjonsforsøk har vist at vevlodd med såpass høy egenvekt krever tråder som tåler mer enn 30 gram per tråd.

Vevloddene fra Froland har med andre ord blitt brukt til å veve et grovt stoff av tykke tråder, mens vevloddenes tykkelse tilsier at stoffet likevel har vært ganske løst og ledig. Kanskje har det vært kjortel eller et veggteppe? Slike tanker er artig for arkeolog å spinne videre på når en forsøker å danne seg et bilde av fortiden.

Til døden ikke skiller ad

Dette med vevlodd er altså ikke så enkelt som det umiddelbart kan virke, og den korrekte plasseringen av vevlodd i oppsettet kan være en liten nøtt. Tar man med at vevloddene fra Froland har varierende mål og vekt, så blir det enda litt vanskeligere. En mulighet er at korsene fungerte som en huskeregel for rekkefølgen på vevloddene og kan ha variert med oppsettet etter hva som skulle veves.

Hvem veveren var kan vi spekulere i. For eksempel kan typen tekstilhåndverk gi indikasjon på status. Finere tekstilarbeid, som broderi og billedvever, var gjerne forbeholdt de fra høyere sosiale lag, mens veving av grovere stoffer var en mer utbredt ferdighet. Basert på vevloddenes vekt og mål vet vi at det må ha vært et grovt stoff som ble vevd, men uten at dette direkte kan overføres til at den gravlagte var av lavere status. Siden det ikke er funnet en så stor samling vevlodd i en grav noe annet sted i Norge, kan det kanskje heller tyde på det motsatte? I tillegg er det langt vanligere å finne vevlodd i tilknytning til bosetninger, gjerne på rekke langs en vegg, akkurat der veven sto da huset gikk ut av bruk. I graver, særlig i kvinnegraver, er spinnehjul mer typisk som del av inventaret i graven. Skriftlige middelalderkilder antyder at veverne som regel var kvinner. Dette finner vi også spor etter på keramikkgjenstander fra gresk bronsealder (3200–1100 f.Kr.), med avbildninger av kvinnelige vevere. Men siden det ikke er bevart noe annet i graven, er det ikke mulig å fastslå om personen veven tilhørte var kvinne eller mann. Men høyst sannsynlig har veven hatt en viktig plass i livet til vedkommende. Så viktig at den helt naturlig måtte bli med videre på ferden til det hinsidige.

Forslag til videre lesning:

Eva Anderson, 1996: textilproduktion i Arkeologisk context. En metodstudie av yngre järnåldersboplatsar i Skåne. University of Lund, Institute of Archaeology Report Series No. 58, Lund.

Linda Mårtensson, Marie-Louise Nosch og Eva Andersson Strand, 2009. Shape of Things. Understanding a Loom Weight. Oxford Journal of Archaeology 28 (4). Blackwell Publishing Ltd.

Marta Hoffmann, 1964: The warp weighted loom. Studies in the History and technology of an ancient implement. Studia Norvegica No. 14. Universitetsforlaget, Kragerø.