Forhistorien er ikke skrevet, den er hugget

Publisert

Gjenstander som graves opp av jorden kan tidvis både bidra til kunnskap om det hverdagslige livet og om de virkelig store omveltningene i fortiden. I Vestfold gjorde arkeologer for noen år tilbake et funn med nettopp et slikt dobbelt kunnskapspotensial.

En enkelt utformet steinøks gir oss innblikk i hendelser for omkring 9800 år siden, men også litt bedre innsikt i en av de aller største omveltningene i skandinavisk fortid.

Bruk og kast i steinalderen

I 2009 gravde arkeologer fra Kulturhistorisk museum frem en 11 cm lang steinøks på en steinalderboplass i Stokke kommune. Funnet ble gjort på et sted som nærmere 10.000 år tidligere lå i strandkanten på nordsiden av en øy i datidens skjærgårdslandskap. Da den fortidige brukeren omsider kvittet seg med øksen hadde den over lang tid blitt utsatt for røff og gjentatt bruk, noe som til sist ødela redskapet for godt. Mye hadde imidlertid skjedd med øksen før hun eller han gikk til det skritt å kaste den.

Den nær 10.000 år gamle øksen fra Stokke i Vestfold. Den vestre delen har vært satt inn i et skaft. Eggen (til høyre i bildet)har blitt sløvet ved bruk. (Foto: Kirsten Helgeland, KHM)
Den nær 10.000 år gamle øksen fra Stokke i Vestfold. Den vestre delen har vært satt inn i et skaft. Eggen (til høyre i bildet)har blitt sløvet ved bruk. (Foto: Kirsten Helgeland, KHM)
Øksen fra Stokke sett fra over- og undersiden. På bildet er det markeringer av mange av sporene son har blitt dannet i løpet av øksens historie. (Foto: Kirsten Helgeland, KHM)
Øksen fra Stokke sett fra over- og undersiden. På bildet er det markeringer av mange av sporene son har blitt dannet i løpet av øksens historie. (Foto: Kirsten Helgeland, KHM)

Øksens historie startet i begynnelsen av den tørre og varme tiden etter siste istid. En dyktig steinsmed fant et velegnet emne av en finkornet bergart, og formet det til ved hugging og sliping. Øksen fikk da et karakteristisk særtrekk, en buet egg. Selve stedet hvor øksen ble laget er ukjent, for sjelden eller aldri finner vi de jevngamle verkstedplassene hvor de har laget økser av denne type råstoff.

På et tidspunkt fikk imidlertid øyboere i Vestfoldskjærgården fatt i det nylagde øksebladet, og antagelig produserte de også et skaft til redskapet. Øksen ble med det velegnet til kapping av trær og grener og til hyttebygging, til partering av kjøtt og til andre og varierte arbeidsoppgaver. I moderne tid har økser med buet (hul) egg blitt brukt til uthuling av stokkebåter og trau og til andre trearbeider. Kanskje kan slik mer spesialisert bruk forklare utformingen?

Øksen ble laget for det som var dagligdagse arbeidsoppgaver, men den ble ikke alltid anvendt med like stor forsiktighet. Øyboernes røffe bruk førte til at drøyt 1,5 cm av eggen ble splittet fra øksekroppen. Reparasjon var nødvendig. En beboer med sans for enkle løsninger tok derfor bladet ut av skaftet, utbedret skaden og ga samtidig øksen en ny og grovere utforming. Reparatøren la ikke vekt på å pusse vekk de tydelige sporene etter reparasjonen, men utbedret øksens særtrekk – den buede eggen. Den nye uthulingen ble imidlertid skjev og følgelig på langt nær så fin som den opprinnelige.

Etter utbedringen tok fiske- og fangstfolkene redskapet i bruk på ny, og igjen gikk det galt. Eggen måtte nok en gang skjerpes. På det gamle bostedet fant arkeologene slipeplater av sandstein, og det er ikke utenkelig at en av de ble benyttet til utbedringen. Men øksen fikk enda flere skader og til slutt var de såpass omfattende at den nå ble oppgitt og dumpet. Treskaftet, hvis det fortsatt var helt, var sikkert verdifullt og kan ha kommet til nytte på nye økseblader, og dermed til nye arbeidsoppgaver.

Den nokså grove omhuggingen, mangelen på ny oppsliping, og den skjeve, hule eggen etterlater et inntrykk av at reparasjonen har vært enklere, mer provisorisk og mer tilfeldig enn den opprinnelige tilvirkningen. Disse ulike tilnærmingene til steinhåndverket kan ha vært situasjonsbetinget. Ulikheten kan imidlertid også forklares med at reparatøren rett og slett var en dårligere steinsmed enn den opprinnelige øksemakeren. Øksen har følgelig blitt håndtert av flere, kanskje innenfor en familie, men kan like gjerne ha blitt byttet med andre grupper langt borte.

Gammelt redskap, nye teknologi

Mer enn 1000 år før de beskrevne hendelsene i Vestfold (ca. 9200 f.Kr.) reiste de første menneskene inn mot kanten av den store iskappen som dekket størstedelen av Norge. Dette var mennesker som kom fra sør og som i all hovedsak brukte flint som råstoff til økser, pilspisser og andre redskaper. Steinredskaper og avfall som pionerene la igjen har de to siste tiårene blitt gravd frem mange steder langs norskekysten. Arkeologer har funnet et hundretalls flintøkser. Noe av flinten fant de langs strendene, men trolig hadde de første menneskene her også god tilgang på råstoff fra de langt mer flintrike områdene i Danmark og Skåne.

Flintøkser i ulike former var vanlige i om lag 1000 år, før det skjedde en betydningsfull omlegging før år 8000 f.Kr. Fra da av laget de som bodde i landet mange av hoggeredskapene på helt nye måter, med teknikker som var tilpasset steinsorter som var mulige å finne i norsk berg.

Øks laget av et stort flintstykke fra en av Norges eldste utgravde boplasser, Pauler 1 (ca. 9200 f.Kr.) i Larvik, Vestfold. Både formen, råstoffvalget og produksjonsmåten til denne øksen er helt ulikt funnet fra Stokke. De mange forskjellene kan forklares i dyptgripende og store samfunnsendringer på slutten av 8000-tallet f.Kr. (Foto: Kirsten Helgeland, KHM)
Øks laget av et stort flintstykke fra en av Norges eldste utgravde boplasser, Pauler 1 (ca. 9200 f.Kr.) i Larvik, Vestfold. Både formen, råstoffvalget og produksjonsmåten til denne øksen er helt ulikt funnet fra Stokke. De mange forskjellene kan forklares i dyptgripende og store samfunnsendringer på slutten av 8000-tallet f.Kr. (Foto: Kirsten Helgeland, KHM)

Innvandring fra øst

Da vi fant øksen i 2009 var det kun kjent én annen steinøks med buet egg fra 7000-tallet på Østlandet. De to øksene var også blant de aller eldste som var tilslipt i hele Skandinavia, og det ble spekulert på om funnene hadde en sammenheng. I etterkant har arkeologer undersøkt langt flere boplasser fra dette tidsrommet langs Skagerrakkysten, og det har fremkommet flere økser med buet egg, akkurat slik vi har hatt håp om.

Huleggede økser er tallrike i Finland, men den geografiske avstanden derfra til Vestfold er stor. Det er imidlertid ikke bare øksene fra etter år 8000 f.Kr. som har et nært slektskap med østlig teknologi. Både stein- og beinhåndverket forandret seg også fullstendig, og helt nye jaktredskaper ble tatt i bruk. Omleggingen av redskapsbruk og tradisjoner var utvilsomt svært omfattende og den bør følgelig regnes blant de største kulturelle og samfunnsmessige omleggingene vi kan finne spor etter i hele den 7500 år lange steinalderen.

Den smeltende innlandsisen på den skandinaviske halvøy ga jeger- og sankerfolkene en mulighet til å forflytte seg vestover på 8000-tallet f.Kr. Naturforhold og gjenstandsfunn taler for at ruten gikk rundt Bottenviken og sørover på den Skandinaviske halvøy. (Kartgrunnlag: Knut Påsse, SGU)
Den smeltende innlandsisen på den skandinaviske halvøy ga jeger- og sankerfolkene en mulighet til å forflytte seg vestover på 8000-tallet f.Kr. Naturforhold og gjenstandsfunn taler for at ruten gikk rundt Bottenviken og sørover på den Skandinaviske halvøy. (Kartgrunnlag: Knut Påsse, SGU)

De to siste tiårene med utgravninger og forskning har gjort det mulig for arkeologer å spore utspringet til de nye kulturmidlene til Finland og videre til de russiske slettene. Derfra har tradisjoner og teknologi beveget seg mot vest, inn i områder hvor istidsbreene nylig var smeltet vekk. Impulsene nådde til sist den skandinaviske halvøyen med stor kraft. En innvandrende østlig befolkning er en sannsynlig forklaring på de store endringene i økseteknologi, så vel som en fullstendig forandring av mange andre sider av steinalderlivet.

Øksen vi fant i Vestfold var derfor ikke brukt og kastet av mennesker som hadde oppholdt seg i området i årtusener. Tvert om ble den etterlatt av et nokså nyankommet befolkning fra øst, innvandrere med nye tradisjoner, og helt nye økser.

Les mer:

Les mer

Damlien, Hege 2016 Between tradition and adaption. Long-term trajectories of lithic tool-making in South Norway during the postglacial colonization and its aftermath (c. 9500 - 7500 cal. BC), Arkeologisk museum, University of Stavanger, Faculty of Social Sciences, Museum of Archaeology, Stavanger.

Eymundsson, Carine, Guro Fossum, Lucia Uchermann Koxvold, Anja Mansrud og Axel Mjærum 2017: Axes in transformation: a bifocal view of axe technology in the Oslo Fjord area, Norway, c. 9200–6000 cal BC. I The Early Settlement of Northern Europe. Transmission of Knowledge and Culture, vol. 3, redigert av Kjel Knutsson, Helena Knutsson, Jan Apel og Håkon Glørstad. Equinox Publishing, Sheffield.

Knutsson, Kjel, Helena Knutsson, Jan Apel og Håkon Glørstad 2017 Transmission of Knowledge and Culture. The Early Settlement of Northern Europe, vol. 3. Equinox Publishing, Sheffield.

Mjærum, Axel 2011: En trinnøks med merker av historien –Noen detaljer om et funn fra Stokke i Vestfold. Nicolay 114:5–11.

Sørensen, Mikkel, Tuija Rankama, Jarmo Kankaanpää, Kjel Knutsson, Helena Knutsson, Stine Melvold, Berit Valentin Eriksen og Håkon Glørstad 2013: The First Eastern Migrations of People and Knowledge into Scandinavia: Evidence from Studies of Mesolithic Technology, 9th-8th Millennium BC. Norwegian Archaeological Review 46(1):19–46.