For omtrent ett år siden ble det gjort et eksepsjonelt funn på Harkmark, like utenfor Mandal i Agder. En grav fra vikingtid (800–1050 evt.), full av smykker, våpen, redskaper og store mengder bein, var ikke det grunneieren så for seg da han satt i gang arbeidet med å drenere rundt boligen sin. Selv fant han seks gjenstander, mens det i løpet av den arkeologiske utgravninga noen måneder senere ble funnet litt over 60 metallfunn.

Ei skjult grav i hagen

For å i det hele tatt kunne drenere rundt huset, måtte grunneier først fjerne deler av en jordhaug liggende nærme huset. Det var mens han fjernet deler av denne haugen han oppdaget ei jerntang. Han trodde først den kunne være fra bygginga av huset på 1960-tallet, eventuelt fra krigen, da det hadde stått tyskerbrakke på tomta. Men snart kom det mer – ei øks, et spyd, en steikegaffel. Da deler av det som sannsynligvis var et sverdblad også stakk opp mellom noen steiner var det ikke lenger tvil. Dette var ikke etterlatenskaper og skrot etter tyske soldater, men noe atskillig eldre.

Grunneieren forsto heldigvis at det sannsynligvis var en forhistorisk grav og han varslet fylkeskonservatoren i Vest-Agder. Det ble raskt gjennomført en befaring og konstatert at funnene var deler av en branngrav og gjenstandene indikerte at gravhaugen han hadde funnet var fra vikingtiden (800–1050 evt.). Siden graven nå var åpnet, var det fare for at lufttilførselen ville akselerere nedbrytingen. Arkeologer fra Kulturhistorisk museum kom etter hvert til for å grave ut og sikre funnene, og siden dette var et mindre privat tiltak ble alt bekostet av Riksantikvaren.

Selve gravhaugen var omtrent 10 meter i tverrmål, hvor den ene halvdelen besto av to store grunnfjell. Disse lå i dagen, noe som gjorde at haugen så veldig naturlig ut. At det skulle ligge en gravhaug akkurat der, var derimot ikke noen stor overraskelse. Det lille tettstedet Harkmark har ei svært rik historie fra jernalder, for eksempel ligger det rundt 20 andre registrerte gravminner i nærområdet. Gravhaugen vi undersøkte lå også på en eldre åker, som basert på funn av keramikk med negledekor, er fra rundt 350-450 evt., og viser til aktivitet i området i overgangen mellom romertid og folkevandringstid. I tillegg ligger stedet nært tilknyttet flere ulike ferdselsveier, som omfatter både land- og sjøtransport, og det har blitt argumentert for at Harkmark også har vært en viktig handelsplass i vikingtid, slik som det var i middelalder. Den rike grava som vi gravde kan også tyde på stor rikdom på stedet under vikingtid.

Et nesten komplett våpensett

I tillegg til de seks gjenstandene grunneier fant, ble det hentet ut litt over 60 metallfunn under utgravninga. Alt av organisk materiale, slikt som tekstiler, skinn og tre har gått tapt, men det var flere jerngjenstander som sannsynligvis har vært del av kister, skrin eller spann av tre. Deriblant små spiker, nagler og kroker, samt to låsebeslag og noen jernbånd. De to låsbeslagene er faktisk ikke så ulike de funnet i Osebergskipet, og som der var festet på en kiste og en tine. I tillegg ble det funnet ni pilspisser og to kniver. Flere av disse lå tett sammen, litt som et mikado-spill, noe som kan tyde på at de har de blitt lagt i en kogger eller et skrin sammen.

Under dreneringsarbeidet fant grunneier deler av det som sannsynligvis var et sverdblad, og på en av utgravningas siste dager fant vi en større rusten klump som vi håpet kunne være resten av sverdet, den delen som kalles hjaltet. Klumpen virket skjør, så den ble tatt ut i preparat, dvs. at den ble gipset inne slik at en konservator kan «grave frem» og stabilisere gjenstanden på laboratoriet. Før et slikt tidkrevende arbeid ble satt i gang ble preparatet røntgenfotografert, og det var først da vi med sikkerhet kunne få vite om det var sverdhjaltet vi hadde å gjøre med. Dette ble bekreftet, og både formen og en intrikat dekor kom tydelig frem. Utformingen av hjaltet viser at sverdet er av Jan Petersens type O, som i all hovedsak ble smidd på 900-tallet. Når våpen følger med i graver, ble de ofte plassert sammen med en mer eller mindre fast samling av andre våpen og gjenstander. En vanlig kombinasjon av våpen i norske graver, er sverd av type O sammen med økser av type E og spydspisser av type C – akkurat den våpenkombinasjonen som ble funnet på Harkmark. Det er utviklet gode typologier for disse gjenstandene, som samlet sett gir grunnlag for å fastslå at kremasjonen på Harkmark fant sted i tiårene rundt år 900. I tillegg til alle disse våpnene fant vi også smedutstyr i grava – kanskje kan gjenstandene være selvsmidde?

En finsmed med smykker?

Under dreneringsarbeidet fant grunneier ei tang og en steikegaffel, som begge kan ha blitt brukt som smedverktøy, for eksempel til å holde fast et arbeidsstykke i jern eller en smeltedigel. Under utgravninga ble det også funnet to hammere og tre meisler i grava, ytterligere indikasjoner på at den gravlagte var smed, eller at muligheten for smiing skulle bli tatt med til det hinsidige. Den minste av hammerne, som er av en type som ofte benevnes som «den lille smedhammer», er av en størrelse som tyder på at den har blitt brukt til siselering og finere metallarbeider. De tre små meislene kan også ha blitt brukt til finsmedarbeid. Den andre hammeren er derimot langt grovere, og kan ha blitt brukt til jernsmiing, men det er heller ikke uvanlig å finne en liten finsmedhammer i kombinasjon med en større hammer. Gull- og sølvsmeder i dag har valser og presser til å gjøre den tyngste jobben, men i jernalderen ble nok mye av denne delen av arbeidet utføre med hammer. Det er derfor naturlig å tenke seg at en person som jobbet med myke metaller også hadde behov for minst én hammer til de grovere oppgavene. Selv om det ikke er funnet noen støpeformer eller smeltedigler i grava, tyder gjenstandene sett samlet på at det kan være snakk om utstyr for finsmiing. Det ble også funnet flere smykker som indikere en sammenheng til finsmiing, deriblant seks gjenstander i gull og sølv. Av gullgjenstandene er det ei lita perle og to ringer eller anheng av sammenvridde gulltråder med perler – den ene burgunder og den andre blåhvit.

Den nærmeste kjente parallellen til disse her til lands, er i Norges største gullfunn, Hoen-skatten. Her har de lignende smykkene en litt tykkere gulltråd med en eller flere perler, mens de fra Harkmark jo er laget med to svært tynne tråder fletta i et bølgemønster. I Hoen-skatten har gjenstandene en endeløkke eller et anhengsfeste, som viser at de har vært smykker. Dette er også tilfelle for en annen parallell, gullringer med perler funnet i graver fra Birka, en av Nordens første byer og Sveriges viktigste handelsplass i vikingtiden. Som ved Hoen-skatten er også gulltrådene fra Birka noe grovere enn de fra Harkmark, og i begge eksempler har gullringene vært festet på et større perlesmykke, bestående av flere titalls glassperler og flere andre anheng, bestående av blant annet tynne metallplater. I grava fra Harkmark ble det også funnet tre små, bunadslignende sølvplater med forgylte tråder, men som ved de to gullringene har ikke disse noe bevart festeanordning. Hvorvidt vi skal se alle disse edelmetallfunnene som del av det samme smykket, eller som separate gjenstander, er ennå ikke avklart.

Det er derimot interessant at i Birka er slike smykker vanligst i kvinnegraver, mens flere av gjenstandene fra Harkmark er slike som typisk regnes som indikasjoner på mannsgraver. I en annen grav fra Birka, lenge antatt å tilhøre en mann basert på våpen og andre gjenstander, har nyere undersøkelser av skjelettmaterialet fastslått at den gravlagte var en kvinne. Kombinasjonen av smykker, våpen og redskaper danner ikke noe entydig bilde av hvem den gravlagte, velutstyrte vikingen var. Som eksemplet fra Birka viser, så trenger kanskje ikke bildet å være så stereotypisk.

Og åtte kilo bein

I grava på Harkmark ble det funnet så mye som åtte kilo brente beinfragmenter, en vekt som tilsier at det er langt mer enn ett individ i grava. Under utgravninga fant vi tenner som tilhører dyr, og foreløpige analyser av beinmaterialet bekreftet at det både er spor etter hest, storfe, hund og fugl i grava. Selv om mesteparten av beinmaterialet virker å stamme fra dyr, ble det også funnet spor etter i hvert fall et menneske. Om det er mulig å kjønnsbestemme beina er ennå ikke sikkert, eventuelt kan også grava ha vært en såkalt dobbeltgrav – hvor to personer er gravlagt sammen. Her får vi bare vente i spenning!