Noe er mer erketrøndersk enn annet, sånn som Åge og innherredssodd, RBK selvsagt, karsk og trønderlynnet (“æ såg at hainn gjord det gæli, men æ sa itj nå, nei”). Deler av naturen her oppe er unik – for eksempel trøndertorvmosen. Dette er en art som finnes på en del myrer i Trøndelag, men ingen andre steder i verden.

Genetiske analyser og nye statistiske metoder har gjort oss i stand til å beregne hvor gammel denne arten er. Det viser seg at den er en ung art, om enn noe gamlere enn vi trodde. Det er i alle fall noen titusen år siden den ble dannet, hvilket betyr at trøndertorvmosen ikke kan ha oppstått i Trøndelag. Den må ha bli dannet et sted langt unna områdene der den finnes i dag, og så karret seg hit en gang etter siste istid for 10,000 år siden. Kanskje har den oppstått ute på Nordsjøkontinentet, eller sør i Europa, eller kanskje i Russland.

Poenget er at noe av det mest trønderske vi har i trøndersk natur ikke opprinnelig kommer herfra. Trøndertorvmosen er dermed som oss andre. Selv de av oss som kommer fra de innerste daler og mest bortgjemte bygder har slektslinjer tilbake til Danmark, Holland, eller enda mer eksotiske steder, kanskje bare et eller to eller tre hundre år tilbake. Det trønderske ligger ikke i genene. Vi er trøndere fordi vi bor i Trøndelag.