Nok en gang diskuterer man i hvor stor grad genetiske ulikheter mellom menneskegrupper kan forklare hvordan folk klarer seg her i verden. Fagfeltet genetikk utvikler seg raskt, og det er viktig med en pågående debatt omkring biologiske årsaker til samfunnsfenomener. Det kan likevel være verdt å ta et skritt tilbake og lytte til han som introduserte fagfeltet genetikk i Norge tidlig på 1900-tallet.

Otto Lous Mohr ytret seg om menneskelig arv og politiske følger av dette i flere sammenhenger. I 1924 skrev han blant annet om det som ble omtalt som ”rasehygiene” i den lille publikasjonen “Arvelærens grundtræk”. Han tok her avstand fra den pågående steriliseringen av tusenvis av såkalt underlegne mennesker i USA. Dette begrunnet han i flere forhold, blant annet at besittelse av antatt mindreverdige trekk for noen karakterer ikke betydde at mennesker ikke kunne ha spesielt verdifulle anlegg på andre områder.

Han fortsatt med følgende utsagn:
“La gaa at det enkeltindivid, som fra smaa kaar har kjæmpet sig op i de besiddendes klasse, kanske har seiret i konkurrancen i kraft av et værdifuldt arveutstyr. Men naar han gir avkom, vil spaltningslovens virkning igjen gjøre sig gjældende, og intet garanterer os at hans barn arvemæssig set kommer til at staa paa hans eget niveau. Men de barn, som fødes under økonomisk betryggede kaar, faar et saa vældig forsprang ved starten. Selv med et meget ordinært arveutstyr vil de derfor i kraft av sin bedre ernæring, bedre utdannelse etc. langt lettere kunne holde sig paa forældrenes økonomiske plan. Proletarbarnets slette kaar – dette ord tat i videste forstand – representærer et saa mægtig handicap, at selv de som er utstyrt med et meget høiværdig arveutstyr allikevel ikke magter at slaa sig frem til utfoldelse av sin personlighet.”…”Intet berettiger os til at gaa ut fra, at “overklassen”, det vil jo si den økonomisk betryggede klasse, hvad arveutstyr angaar er de andre klasser overlegen.”

Mohr er gitt hovedæren for at norske medisinere og biologer i stor grad var avvisende til rasehygieniske tiltak i mellomkrigstiden. Han ble rektor ved Universitet i Oslo etter krigens slutt.