Alt i verden endrer seg - hele tiden. Denne evige endringen av natur og kultur kan gi noen tanker om faste holdepunkter nå på tampen av året.

Vi er ikke de første som ser en verden i endring. Heraklit levde i Hellas for to og et halvt tusen år siden. Han er husket for utsagn som «Panta rei» - alt flyter. Med dette mente han å si at tilværelsen og kosmos kjennetegnes ved at alt er i endring. Ikke slik å forstå at det ikke finnes faste holdepunkter i livet. Vi kan ikke gå ned i den samme elven to ganger, som han sier, men vi kan gå ned i en elv. Elven som fenomen eksisterer fordi vann er i bevegelse.

Hele vår geologiske tidsalder kjennetegnes av til dels dramatiske endringer i klima og miljø. Levende vesener har tre måter å forholde seg til vanskelige miljøforhold på. Man tilpasser seg, man bukker under, eller man forflytter seg til steder der en kan overleve. Migrasjon er en biologisk tilpasning for å kunne takle miljøutfordringer.

Før isen trakk seg tilbake sist gang for 11 500 år siden var det ikke mange arter som kunne leve her. Da isen etablerte seg flyktet de alle mot sør, eller døde ut. De aller fleste livsformer som vi har i Norge i dag har derfor immigrert hit i tiden etter siste istid og frem til i dag. Bjørk og furu, hassel og gråor kom relativt tidlig. Villrein, elg, villsvin og hjort likeså. Mennesket kom hit like etter at isen forsvant, i båter, med varme klær og gode telt, og med avansert jaktteknologi.

Norsk natur har endret seg kontinuerlig siden den gang. Arter kommer og går, gener spres over korte og lange avstander. Villsvin fantes her i lang tid, før det forsvant. Rådyr var antagelig innom i korte perioder av steinalderen, men forsvant også etter kort tid. Den store rådyrstammen vi har i Norge dag har bare vært her i drøye hundre år. Gran har vært her lenger, men også den er nykommer sammenlignet med andre trær.

Migrasjon og forflytning er for mange arter et karaktertrekk, ikke minst for mennesket. Evne og vilje til migrasjon ligger i genene våre. Dette gjelder antagelig alle artene i vår slekt, i alle fall Homo erectus, Homo neanderthalensis og Homo sapiens. Vandrere alle sammen, og med utbredelser som en gang dekket store deler av kloden. Menneskeartene har hatt og har denne evnen til både å forflytte seg over enorme avstander og å tilpasse seg nærmest alle typer miljøforhold.

Det er derfor ikke til å undre seg over at mennesker med ulik kultur og etnisitet har levd her side om side opp gjennom historien. Nye innvandrere har tatt med seg nye tanker og ny kultur. De tradisjonelle jegersamfunnene i Skandinavia eksisterte samtidig med at jordbrukerne fant veien hit for mange tusen år siden. Dette var i utgangspunktet ulike etniske grupper. Den genetiske diversiteten dem imellom tilsvarer variasjonen man finner mellom folk fra ytterkantene av vår verdensdel i dag.

Det er ikke godt å si hvordan de ulike kulturene levde sammen. Men etter hvert ble i alle fall folk fra jegersamfunnene en integrert del av jordbrukssamfunnene, både genetisk og kulturelt. Et liv i noenlunde ro og fred og med ganske god mattilgang var antagelig forlokkende.

Kulturell og etnisk diversitet finner man flere eksempler på opp gjennom historien. I en vikinggrav fra Nærøy i Nord-Trøndelag finner man en kvinne som opprinnelig stammer fra middelhavsområdet, kanskje kom hun fra det bysantinske riket. Hun har tilsynelatende levd et normalt liv blant likeverdige ute i havgapet, men genetisk skiller hun seg ut. Trønderske tettsteder har opplevd mangfold og mennesker fra den store verden også før vår egen tid.

De reisende brakte med seg eksotiske planter og dyr til Norge. Mange av disse ser vi i dag ser på som naturlige deler av norsk flora og fauna. Med jordbrukerne kom korn og nye gressarter, husmus, gråspurv og åkerrikse. Vikingene tok med seg en rekke dyr og planter fra reisene sine.

Ny teknologi endret naturen i stadig økende grad. Noen brakte på et tidspunkt med seg kunnskap om hvordan jern kunne utvinnes fra myrmalm. Omtrent da Heraklit filosoferte om kosmos, så produserte man jern i Trøndelag. Dette gjorde etter hvert folk i stand til å lage økser til å hugge mer skog og ploger til å dyrke mer mark. På kveldstid sprang de rundt mellom trønderske fjellvann og satte ut ørret som er blitt fisket på helt frem til vår tid. Mennesker endret sitt livsmiljø på stadig nye måter, i vekselvirkning med endringer i teknologi og kultur.

Historien gir et bilde av natur og kultur som ganske tett sammenvevde og formbare størrelser, noe som beveger seg, er i stadig endring og som sjelden står i ro. Det er derfor ikke helt uproblematisk å bestemme hva som egentlig er «norsk» natur og kultur, utover det vi observerer i det korte glimtet av tid vi lever i akkurat nå. Men det norske innbefatter i alle fall begreper og prosesser knyttet til reiser og spredning, utveksling og vilje til endring.

Migrasjon er naturlig, men det er ikke konfliktfritt. Dette er blitt spesielt åpenbart det siste året. Vår tids folkevandring er ikke en liten utfordring.

Men endring i seg selv er ikke noe å frykte. Endring er naturlig, natur og kultur har aldri noen gang stått i ro. Arter kommer og går, det samme gjør mennesker og ideer.

Natur og kultur er som vann i bevegelse. Toleranse er en elv.