Torskeegg langs motorveier og melkeruter på Helgelandskysten
Verdens største torskebestand, skreien, gyter ikke bare i Lofoten men også flere steder langs Helgelandskysten. Her sør gyter skreien side om side med kysttorsken, gjerne ute på kysten blant holmer og skjær, og fjordtorsken, helst inne i avskjermede fjordarmer.
Alle disse tre bestandene tilhører arten Atlantisk torsk men er allikevel genetisk forskjellig fra hverandre. Forskjellene er ikke store, men nok til at det er begrenset blanding mellom bestandene.
Motorveien til Barentshavet
Torskeegg og larver driver passivt med havstrømmene, og etter hvert som de vokser har de i økende grad mulighet til å kontrollere sin vertikalbevegelse. De tidlige livsstadiene er derfor fullstendig prisgitt at det fysiske havmiljøet bringer dem til gunstige oppvekstområder. Skreien gyter i de frie vannmassene utenfor Helgelandskysten og blir dermed rask transportert nordover med kyststrømmen (røde linjer på figuren).
Oppholdstiden innenfor dette geografiske området er derfor lav, og det er fordelaktig for avkommet å følge ”motorveien” nordover til Barentshavet og skreiens oppvekstområder. I Barentshavet er det gode beiteforhold og grunnlaget kan legges for en sterk årsklasse.
Melkerute langs kysten
Kysttorsken er derimot mer stedbunden enn skreien og tilbringer store deler av livet i kystsonen innenfor et begrenset geografisk område. Gyteplassene ligger gjerne innenfor grunnlinjen (kystens ytterpunkter) og derfor blir egg og larver værende igjen i kystsonen i mye større grad (blå, grønn og rosa linjer på figuren). De driver også nordover med kyststrømmen men på grunn av en uregelmessig kystlinje, holmer og skjær dannes mange virvler og bakevjer som gjør transporten tregere langs "melkeruta". I løpet av eggstadiet, som varer i ca 20 dager, har skreieggene drevet opp mot 300 km nordover mens kysttorskeggene bare er transportert 50-80 km bort fra gytefeltt.
Isolerte fjordbestander
Lik kysttorsken er også fjordtorsken svært stedbunden. Den tilbringer gjerne hele livet innenfor en fjord helt fra eggstadiet, til yngel og fram til og med kjønnsmodning. Egg som er gytt inne i fjordene får en dypere fordeling i vannsøylen som fører til at opp mot 90 % blir værende igjen i fjorden. En enkelt fjordbestand kan derfor anses å være isolert fra nabobestandene, spesielt tilpasset til sin egen fjord, og er dermed særlig utsatt for endringer i lokalmiljøet. Strømmodeller med høy horisontal oppløsning har gjort det mulig å modellere detaljerte spredningsmønster langs Helgelandskysten. Kunnskap om lokale strømforhold har vist at plasseringen av gytefelt er avgjørende for skjebnen til gyteproduktene. Gyting utenfor grunnlinjen gjør at eggene følger ”motorveien” mot Barentshavet, mens skjermede gyteplasser på innsiden bremser eggene og veien nordover er vesentlig saktere langs ”melkeruta”.
Eksponering for oljeforurensing
Ettersom gyting i de ulike områdene påvirker transport og oppholdstid, er de ulike torskebestandene også utsatt for eventuelle oljeutslipp i ulik grad. På grunn av de ulike strømforholdene på kysten og i fjordene, vil skreieggene og larvene primært være utsatt for en eventuell oljeforurensning i de åpne vannmassene ute på kontinentalsokkelen i den mest kritiske perioden om våren. Kysttorsken vil være utsatt for oljeforurensning som strander langs kysten mellom øyer, holmer og skjær.