Av Merete Lund Fasting, førsteamanuensis ved Institutt for folkehelse, idrett og ernæring, Universitetet i Agder. (Foto av barnehånd: Merete Lund Fasting)

Folkehelse og livsmestring er satt på agendaen i barnehager og skoler. Samtidig føler mange barn og unge press fra mange kanter under oppveksten. Hvordan kan vi gjøre noe med dette? Jeg er opptatt av at barn og unge skal få muligheten til å leke, få mestringsopplevelser og oppleve glede. I dette innlegget vil jeg slå et slag for barn og ungdoms uteaktivitet. I barnehagen mener jeg alle barn har krav på dette hver dag. Skolebarn får kanskje ikke tid til uteaktiviteter hver dag, men også i skolen må vi få dette til ofte.

I vår har filmen Barndom rullet på norske kinoer. Regissør Margreth Olin har forsøkt å fange lekens magi. Hun har fulgt en barnehage i et år og filmet barnas utelek. I intervju med media har hun uttrykt at hun er redd for at den kraftfulle leken som kommer fra barna selv er truet.

Lek kan være meningsfulle handlinger, kroppslig bevegelse og kroppslige uttrykk. Leken hører til det en kan kaller den vitale sfære. Leken er en av livsdriftens spontane uttrykksformer. Det er den «primitive» eller opprinnelige leken; leken som ur-fenomen som vi kan se hos høytstående dyrearter og mennesker.

Den nederlandske antropologen Fredrik J.J Buytendijk skrev allerede i 1930 om denne leken og han var opptatt av hvordan leken er som fenomen. Denne barnlige bevegelsen har ikke noe bestemt utgangspunkt eller mål. Barn begynner stadig på nytt, og barn har et eget barnlig handlingsmønster. Lekens dynamikk består av spontanitet og i stor grad uhemmet bevegelsestrang. Leken er et viktig prosjekt i seg selv og en sentral del av barnets liv.

Jeg har skrevet en doktorgradsoppgave om barn egenstyrte lek utendørs. Her fant jeg at barnas lek var preget av bevegelse og fantasi. Deres beste lekesteder var skrenter, trær og skogholt. Barna var ofte oppslukt i sin lek, og de elsket sin lek og sine lekesteder. Barns egenstyrte lek på fritida er under stort press i Norge i dag, og denne må vi voksne verne om. Det å bli organisert av voksne er ikke det samme som å leke, finne på, utvikle og bestemme selv. Vi kan selv tenke tilbake på da leken vibrerte i kroppene våre; det var en intens spenning, glede, utfordring, og mestring i disse situasjonene. Kanskje disse opplevelsene sitter i kroppen og kan ha noe med folkehelse og livsmestring å gjøre?

Jeg tror det. Gjennom å ha mange sterke opplevelser med lek når vi er barn tror jeg at vi kan finne tilbake til noe av den lekne følelsen i andre situasjoner også når vi blir eldre. Det kan handle om tilstedeværelse og det å la seg rive med, eller å kunne ta seg selv litt mindre høytidelig. Gjennom leken har vi kanskje følt sosial tilknytning. Vi har følt gleden over snøen, regnet, bakken bak huset, konglene, småkrypene og det at maten smaker så godt ute. Alt dette har med livskvalitet å gjøre, og på sikt vil det kunne ha en betydning for folkehelsen. Jeg er opptatt av at vi voksne skal bidra til at barn i dag får muligheten til å leke utendørs i sitt nærmiljø.

I mars 2017 sendte helsedirektoratet ut et 10-årig program for folkehelse til alle kommuner. Dette programmet fokuserer på barn og unge, trivsel, mestring og glede. I tillegg fokuseres det på gode møteplasser. Hva er gode møteplasser for barn og unge? Her sier programmet at brukermedvirkning er viktig. Barn og unge bør involveres i arbeidet med å utvikle gode møteplasser utendørs i sitt nærmiljø.