Vi trenger en psykisk helsetjeneste som kaster dagens du-er-syk-briller, og i større grad ser folk gjennom du-er-god-nok-som-du-er-briller.  

Av universitetslektor og erfaringsformidler Gunnhild Ruud Lindvig og professor Inger Beate Larsen, Institutt for psykososial helse, UiA

Verdensdagen for psykisk helse i Norge 2015 hadde som tittel «Se hverandre – kast maska». Vi forstår dette slik at verdensdagen ønsket å formidle et budskap om at åpenhet om psykiske lidelser er viktig for den det gjelder, og at det fortsatt er vanskelig å vise omverdenen at man sliter psykisk.

Men i ulike sosiale medier hevder noen at det å bære masker av og til kan være nødvendig og faktisk et tegn på god helse. Så lenge man har grunn til å frykte stigmatisering, trenger de fleste i ulike sammenhenger å få lov til å beskytte seg litt, mener de. Andre påpeker at i Norge skilte temaet seg ut fra det internasjonale temaet som fokuserte på verdighet, og at denne forskjellen i perspektiv oppleves som en ufarliggjøring - fordi man unngår kritiske refleksjoner mot behandlingsapparatet ved å fokusere på enkeltindividers valg.

Kanskje har de et viktig poeng. I hvert fall har de fått oss til å reflektere over hendelser i våre egne liv.

Inger Beate vokste opp på et lite tettsted på Sørlandet på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet. Hennes bestemor utførte det vi vil kalle godt psykisk helsearbeid. Hennes dør var åpen for alle. Gerd var en av dem som gikk mye inn den døra. Hun rodde ofte over til en øy i nærheten. På vei hjem passerte hun Bestemors hus. Hun pleide å stikke innom da. Ofte fortalte hun at hun hadde møtt Jesus.

Hun beskrev levende hvordan han så ut, og at han hadde hilst på henne nede på brygga. Noen ganger så hun ham ikke, men hun så fotsporene etter hans salvede føtter. Møtene hennes med Jesus, eller fotsporene hun så, gjorde henne som regel godt. Det ga henne ro, sa hun. Men andre ganger var opplevelsen skremmende, fordi hun var redd han hadde forlatt henne. Da torde hun ikke gå hjem. Bestemors løsning var å sende med henne barnebarnet sitt som følge.

Gerd og Inger Beate fulgte fotsporene til Jesus. Gerd tenkte at dersom de stoppet før hun kom frem, hadde Jesus forlatt henne. Inger Beate fulgte henne helt hjem, og fotsporene var foran dem hele veien. Hun fikk ti øre for tjenesten.

Jan var nærmeste nabo. Han hadde fått seg kjøleskap, men kunne ikke bruke det fordi elektrisiteten festet seg i maten og gjorde den dårlig. Bestemor forsto at det var til liten nytte å prøve å overbevise ham om at det ikke var elektrisitet i maten. I stedet sendte hun barnebarnet over til ham med syltetøy, frukt og annen mat som ikke trengte å oppbevares kaldt. I nærbutikken hjalp de ham også å få den rette maten.

Vi skal ikke tilbake til gamle dager. Alt var ikke bedre før. Men vi har kanskje noe å lære av det lille samfunnets måte å se hverandre på. Det handlet kanskje mindre om å kaste masken, og for noen var det heller ikke nødvendig. De var gode nok.

Gunnhild erfarte på 2000-tallet at du-er-god-nok-som-du-er-briller er minst like viktige i vår tid med fokus på tidlig diagnostisering, medisinering og pakkeforløp i psykiske helsetjenester. Helsevesenet møtte Gunnhild som syk, og de vurderte henne gjennom ulike spesifikke diagnosebriller. Ett av parene med diagnosebriller var så vonde å bli sett med, at Gunnhild sluttet å eksistere. Hun gikk i oppløsning. Da skulle hun gjerne evnet å ta på seg en tykk, beskyttende maske.

Heldigvis var Gunnhild omgitt av mennesker i nabolaget som kjente henne og som så henne gjennom du-er-sliten-nå-men-vil-komme-deg-igjen-briller og hva-trenger-du-fra-meg-for-å-få-det-bedre-briller. Det de så gjennom disse brillene, førte til middager på døra, selvpålagt turgruppetvang på tirsdager og torsdager, bøker til låns, hjelp til å vaske huset, kjøring hit og dit og mer. Noen så henne også gjennom du-vokser-som-ressursperson-av-dette-briller. Da trengtes ingen jeg-er-vellykket-maske. Men langt ut i bedringsprosessen var det godt av og til å kunne ta på seg en maske på dårlige dager.

Vi trenger en psykisk helsetjeneste  som kaster dagens du-er-syk-briller. Vi trenger nærsynte og langsynte hjelpere. Og det trengs nye – eller kanskje egentlig gode, gamle - briller; hvordan-kan-du-få-et-best-mulig-liv-med-dine-utfordringer-og-ressurser-briller, eller til og med: kan-vi-se-på-din-særegenhet-som-et-talent-briller.

Vi trenger også å arbeide mye mer med å skape et inkluderende samfunn. Vi tror imidlertid dette arbeidet gjøres mer humant og sosialt trygt – skal vi driste oss til å foreslå også mer moralsk riktig? – hvis vi oppfordrer helsevesenet og samfunnet til å kaste og bytte ut briller, heller enn å kaste masker.

Vi trenger masker i ulik grad og tykkelse avhengig av hvilke briller vi blir sett gjennom. Av med hva-skjuler-seg-bak-maska-di-briller og du-er-syk-briller. På med du-er-god-nok-som-du-er-briller. Eller kanskje helst jeg-liker-dine-særtrekk-briller.