Delt smerte gir mindre smerte

For et par uker siden snakket jeg med en gruppe innvandrerkvinner som fortalte at de hadde opplevd å ikke bli trodd. En kvinne hadde blitt voldtatt under reisen til Norge, og fortalte det da hun kom frem.

Av professor Elsa Almås, Institutt for psykososial helse, Universitetet i Agder

Professor Elsa Almås, UiA Foto: Kjell Inge Søreide
Professor Elsa Almås, UiA Foto: Kjell Inge Søreide

Historien hennes ble avvist med at ”hun så ikke ut som hun var traumatisert!” For noen år siden hadde vi en ung mann fra Irak på besøk. Han satt inne i TV-stua og så på fjernsyn. For at han skulle få fred, lukket vi døra. Etter et par timer kom han ut, blek og kaldsvettende. Vi fikk vite at han ikke tålte å være innestengt, fordi han har vært i fengsel og blitt torturert.

Traumer har mange fellestrekk, men de individuelle historiene er forskjellige.  Alle føler at de har en historie som de ikke kan fortelle, som er så spesiell og annerledes, at de ikke er som andre. Mange opplever skyld for det som skjedde, de kan i ettertid ikke forstå at de ikke kom seg unna, og de føler derfor at de ”var med på det som skjedde.” Det er vanlig at man opplever skam: ”Det må være noe galt med meg ettersom dette rammet nettopp meg!”- eller, som etter seksuelle overgrep: ”Jeg føler meg skitten, uansett hvor mye jeg vasker og skrubber kroppen, går det ikke bort!”

Tidligere var fagmiljøene mest opptatt av akutte traumer, som trafikkulykker og voldelige overfall, og reaksjonene på dem. Diagnosesystemene omtaler fremdeles bare akutte traumer og posttraumatiske lidelser som reaksjon på disse.  I den kliniske hverdag – og i verden for øvrig – er det de komplekse traumene som dominerer.  De kan handle om vedvarende omsorgssvikt, seksuelt misbruk over år, vold i familie og parforhold, kriminelle kulturer, sadistiske rusmiljøer, krig, og tortur. Alle traumer preges av at en del av bevisstheten blir okkupert for å danne et forsvarsverk mot vonde minner, eller mulige nye vonde opplevelser. Komplekse traumer er preget av at det ikke finnes noen lettelse ved at ”det er over”, og det finnes ikke noe trygt sted.

Som psykolog arbeider jeg med traumatiserte mennesker hver eneste dag, og ser hvordan traumene stjeler livet fra folk; de bruker enorme krefter på å komme seg gjennom dagene, på å tørre å gå ut, på å prøve å finne ro i kroppen, på å fungere normalt sammen med andre mennesker. Kjennetegnet ved traumer er opplevelser som er for overveldende til å bli bearbeidet og integrert i bevisstheten. Det som oftest skjer, ar at traumeopplevelsen lagres som en fysisk vond opplevelse, i form av smerte, lukt, følelse av å bli holdt fast. Dissosiasjon er en menneskelig reaksjon på ekstreme situasjoner der en stenger av opplevelsen. Man kan stenge av den fysiske opplevelsen, slik at en tilsynelatende kan fungere normalt over mange år, men det er som man bærer en tung sekk som tar mye krefter, selv om at man blir så vant til den at en ikke merker at den er der.

De fleste terapeuter er fortrolig med å jobbe med traumer, og terapi kan være viktig. Det kan være godt å erfare at det finnes trygge mennesker, at det er mulig å oppleve respekt,  at det kan føles deilig å bli berørt av et annet menneske,  at man ikke trenger å holde kroppen i konstant forsvarsberedskap, at man kan legge seg til å sove uten at det skjer noe katastrofalt! Mange er heldige og etablerer et liv der de kan oppleve alt dette, de kan erfare at ”det er over” – de kan begynne å etablere et trygt liv.

Men hva med dem som har måttet forlate alt sitt, som har måttet reise til et annet land, og leve på nåde og underkaste seg nye regimer, ventetid, ensomhet, usikkerhet? Noen har aldri lært hva trygghet er, og de lærer det heller ikke i Norge, fordi de aldri kommer i kontakt med mennesker som kunne vise dem hva trygghet er.  Vi har et mottaksapparat som administrerer mennesker, men som i sitt vesen er umenneskelig – ”menneskelige hensyn”, er det byråkratiet prøver å unngå – for å være ”rettferdig”. Sannsynligvis finnes det tusener av mennesker som nå befinner seg, og som kanskje til og med bor i Norge, men som aldri finner noen å dele historien sin med og finne tilhørighet. Vi kan alle føle oss maktesløse, men hver av oss kan spille en rolle ved å gjøre det litt tryggere, litt mer forutsigbart, ved at vi bidrar til at historiene bli delt. 

(Forsidefoto: Colourbox)