Av stipendiat Jan G. Friesinger og professor Inger Beate Larsen ved Institutt for psykososial helse, Universitetet i Agder.

Sjansen er stor for at du har en smarttelefon i lommen eller en smartdings rundt håndleddet. Har du noen gang tenkt på hvor mye informasjon om deg selv og helsen din denne gir deg tilgang til? Den måler hvor mye du er i aktivitet og hvor mye du hviler, og kanskje også om kostholdet ditt er sunt nok. Denne typen teknologi har blitt en del av hverdagslivet, og for mange har det blitt vanskelig å klare seg uten eksakte mål fra disse dingsene for å fortelle oss hvordan vi har det.

Samfunnet vårt har en tendens til å sykeliggjøre – eller medikalisere –  vanlige problemer, og å gi spesialister i oppdrag å finne den rette kuren. Vi er ikke lenger er sjenerte, men har sosial angst. Vi er ikke lenger urolige, vi har ADHD. Det virker som at det eneste vi trenger for å finne den rette kuren, er den riktige diagnosen.

Sosiologen Adele Clarke og medarbeiderne hennes (2009) skriver om biomedikalisering, som er en videreutvikling av det vi kaller medikalisering. Forskningen til Clarke og Shim (2011) viser at dette er en tendens som har eskalert i vår vestlige verden siden 1980-tallet. De legger vekt på at biomedikalisering omfatter livet selv. Man er nå mest opptatt av å fremme helse og unngå sykdom.

I våre dager trenger vi knapt spesialister lenger. Det virker som at vi kan overvåke, undersøke og behandle oss selv med det rette teknologiske utstyret. Vi kan spørre apper om hvordan vi egentlig har det, og appen kan fortelle oss nøyaktig hvor sunne og spreke vi er.

Likevel er det mange som vil ha enda klarere svar på hvor friske de er. Gentester kan måle risikofaktorer for at vi en gang i fremtiden kan bli syke. Om du er i risikosonen for å få kreft kan du få forebyggende cellegiftbehandling. Og selv om du føler deg mentalt oppegående, kan du ta en selfie av ansiktet ditt og la en app måle om du er deprimert.

Fitness og wellness-kulturen (beskrevet av Cederström og Spicer, 2015) sier implisitt at vi kan forebygge både psykiske og fysiske lidelser og samtidig skape perfekte kropper. Når puppene er passe store, rumpa er passe stram og dette holdes ved like av de rette kostholdsproduktene, tilhører vi da gruppen av perfekte mennesker? Er vi ved veis ende? Nei, for da gjenstår det å bli værende i det perfekte. Vi kan måle oss jevnt og trutt for å få visshet om at vi er på rett nivå. Og har vi gode målinger over lengre tid, kan vi betrakte oss som så perfekte det er mulig å bli. Da gjenstår det vel bare å klone seg selv.

Biomedikalisering er en sosial prosess som foregår på alle nivåer, fra individer til samfunn. Den har sine teoretiske røtter i Foucaults konsept om biomakt og -politikk (Foucault, 1984; Rabinow & Rose, 2006). Fenomenet med The Quantified Self (Lupton, 2012), hvor vi måler – og deler – stadig mer av livene våre, er en del av dette.

En viktig oppgave for oss forskere videre blir å undersøke hvilke fordeler og ulemper som følger med biomedikaliseringen. Har alle sosiale grupper for eksempel lik tilgang til fordelene? Det blir også viktig å sørge for at utviklingen ikke vokser ut over vår menneskelige kontroll.

(Foto på forsiden: Colourbox)